Er norske filmskapere mindre skeptiske til voiceover enn før? Tar naturen over for samlivsproblemene i norsk kortfilm? Hva var den beste og verste filmen i Grimstad i år? Etter et taus og diplomatisk uke fordi jeg satt i Kritikerjuryen får du nå vite hva jeg helt oppriktig mente – inkludert filmklipp og saftig slakt. Oppsummeringsartikkelen min fra årets Kortfilmfestival kan du lese hos Rushprint: Grimstad 2012: Blod, gørr og voiceover.

Jeg i Grimstad med det ferskeste nummeret av Rushprint, som bl.a. inneholder en kortfilmspesial. (Foto: Carsten Aniksdal)

Min anmeldelse fra Høstutstillingen ble trykt i Dagsavisen 7. september, og kan leses av nettabonnenter her. For blogglesere har jeg lagd en egen versjon med bildeillustrasjoner av de aktuelle verkene. Alle bilder er tatt av meg under monteringen, derfor står det igjen noen stiger og litt verktøy her og der.

Statens 125. kunstutstilling: Høstutstillingen 2012
Kunstnernes hus
8. september – 7. oktober.

Høstutstillingen 2012 bærer spor av 22. juli – eller ligger det mest i øyet som ser? Kunstnernes Hus åpnet dørene lørdag 8. september med verk av blant andre Christopher Nielsen og Odd Nerdrum.

Årets Høstutstilling er den 125. i rekken, og jubilet markeres på flere måter. Arealet utvides til Oslo S, og en markant tidligere gjest inviteres tilbake: Edvard Munch. Han deltok i sin tid på Høstutstillingen ni år på rad, alltid med bilder som provoserte. Det er morsomt at Munch 70 år etter sin død fortsatt virker aktuell nok for norsk samtidskunst. Fotoserien blir en teaser på Munchmuseets neste utstilling, Det moderne øye, som ble utviklet i Paris og åpner i Oslo 24. oktober.

Edvard Munch, fra hans egen fotosamling. (Foto av foto: Oda Bhar)

Mange besøkende vil nok komme til årets Høstutstilling med 22. juli i bakhodet. Hvilke spor setter fjorårets nasjonaltraume er det mulig å se i samtidskunsten? Når jeg klatrer opp trappa til 2. etasje i Kunstnernes hus, og får øye på en projeksjon av to jentehoder nede i et hull i asfalten, er Utøya det første som faller meg inn. Hodene stikker såvidt opp av bakken, den ene jenta lys og den andre mørk, og hullet er så trangt at når én flytter seg må den andre justere. For to år siden ville jeg tenkt at dette handlet om samspill. Nå er min første tanke at de gjemmer seg for noen. Jeg rister det av meg, Transactions #2 av Hilde Skevik og Ellen H. Suhrke er et subtilt og foruroligende verk som ikke trenger konkretisering.

Stillbilde fra videoverket “Transactions #2″ av Hilde Skevik og Ellen H. Suhrke. (Foto av veggprojeksjon: Oda Bhar)

Men like etter gjør jeg det igjen. Untitled House av Per Kristian Nygård er en diger installasjon tvers over en sal, en funkisblokk i bølgepapp, og jeg tenker automatisk: Regjeringskvartalet? Det likner egentlig ikke, men likevel. Slik har det blitt.

Per Kristian Nygård: “Untitled House”, detalj. (Foto: Oda Bhar)

Juryen avslører i katalogen utfra de innsendte bidragene at 22. juli har satt et «tydelig preg på kunstproduksjonen i landet». I utvalget er dette mindre åpenbart, noe som vekker det gamle spørsmålet om konkret inspirasjon gjerne fører til dårlig kunst? Da få av disse verkene nådde opp ville juryen sørge for at det historiske kom med, og invitere noen kunstnere utenfor konkurranse. Så derfor, rett bak papphuset slår de imot meg: Sverre Mallings rettstegninger, seks portretter fra ulike vinkler. Her henger han altså på galleriveggen og er vel blitt det han håpet – kjendisen Breivik. Jeg ønsker at juryen hadde spart oss for dette.

Oversiktsbilde fra Høstutstillingen, med Fredrik Raddums skulptur “The Human Condition” i forgrunnen. (Foto: Oda Bhar)

En annen invitert er tegneseriekunstner Christopher Nielsen, som i en sjarmerende installasjon har omskapt et helt rom til minnelund for seg selv. Svarte vegger med tags og graffiti («Fuck Byrådet»), ei trekiste påmalt skjelett med en dildo strategisk plassert, brennende røkelsespinner, snurrende vinylskiver, et lysskilt med påskrifta «misfornøyelsespark.» Først tror jeg det handler om broren hans, Jokke, men kista viser seg å bære Christophers eget navn. Fra å være en fiffig hyllest får verket nå en emmen bismak. Er 2012 rett tidspunkt for dødsromantikk?

Utsnitt fra Christopher Nielsens installasjon «Mausoleum» på Høstutstillingen 2012. (Foto: Oda Bhar)

Motstanden jeg kjenner, og enda mer mot Marte Gunnufsens installasjon i kjelleren, med lenkebur og lyden av Bachs Komm, süßer Tod i death metal-versjon, gjør det klart hvor mye fjoråret har endret. Tidligere hadde jeg knapt ofret et skuldertrekk på dette – før Utøya, og kanskje før Stig Sæterbakkens selvmord.

Utsnitt fra “Komm, süßer Tod” av Marte Gunnufsen. (Foto: Oda Bhar)

Vold finnes på utstillingen, også mer direkte. Mest grafisk er Odd Nerdrums maleri av to menn med lendeklede, en morder og hans offer. Det kunne ha vært en vanlig barokkpastisj, hvis det ikke var for pistolbeltet og skytevåpenet den ene retter mot den andre. Ved pistolens munning lyser gnisten opp, og offeret faller blodig bakover. Om motivet referer til Breivik eller uttrykker en mer personlig, biografisk aggresjon er ikke godt å si, men effekten er stor i denne rammen.

Detalj fra Odd Nerdrums maleri “No Witnes”. (Foto: Oda Bhar)

Mer subtilt behandles temaet i videoverket Five Parts – a Motholic Mobble (part 5), hvor Kaia Hugin har koreografert en slags dans oppned. En kvinne (eller flere) henger fra taket, vi ser armer og bein dingler ned i bildet. Så følger hodet, med håret hengende som glorie. Et nærbilde avslører en strime blod fra munnen, bevegelsene blir spastiske, før lemmene stilner. Er det en dødsdans? En mishandling, et selvmord?

Stillbilde fra Kaia Hugins videoverk “Five Parts – a Motholic Mobble (part 5)”. (Foto av projeksjon: Oda Bhar)

Påfallende på årets Høstutstilling er et nesten fullstendig fravær av humor, glitter og stas. De fleste verkene er små og lavmælte, ofte lagd i beskjedne materialer. Jubileum til tross, den 125. Høstutstillingen går neppe inn i historien som et høydepunkt av sprelske eller nyskapende verk. Har det siste året gjort oss apatiske, heller enn handlekraftige? Forhåpentlig retter vi bare energien et annet sted enn før, noe en annen tendens kan tyde på: Mange av verkene har fokus på de nære ting.

Bilde fra fotoserien “Livingroom Poetics” av Marthe Elise Stramrud. (Foto av foto: Oda Bhar)

Debutantprisvinneren Marthe Elise Stramruds Livingroom Poetics gir hverdagen en overraskende poesi gjennom smått absurde stilleben, som når et svart ullsjal henges over en kost med feiebrett, slik at toppen likner ei hette og siluetten blir mannen med ljåen.

Detalj fra “Domestic Accidents” av Hanne Tyrmi. (Foto: Oda Bhar)

I Domestic Accidents stabler Hanne Tyrmi kopper, kar og tallerkner opp mot et hjørne. Det er ikke det originale kjøkkenutstyret, men kopier i matt plastfolie, en dus og drømmeaktig siluett mot den hvite veggen. Er dette cocooning, redebygging mot trusler utenfra? Ved å kaste nytt lys på vanlige gjenstander ses hverdagslivet på en ny måte, mindre trivielt og med en frisk og velkommen magi.

Installasjonen “Domestic Accidents” av Hanne Tyrmi. (Foto: Oda Bhar)

KUNSTANMELDELSE: Den amerikanske multikunstneren Paul McCarthy har omskapt Snøhvit og de sju dvergene til en sviende kulturkritikk av vestlig konsum og overflatiskhet.

Paul McCarthy: «White Snow»
Galleri Peder Lund
8. september – 20. oktober 2012
Åpningstider: Onsdag-lørdag kl 12-17

Paul McCarthy er provokatøren som elsker eventyrfigurer, agitatoren som lar George W. Bush-figurer knulle griser, performancekunstneren som da han var ung smurte seg inn med ketchup og kastet seg mot galleriveggene lik en helvetesversjon av Yves Klein. Idag er han estetikeren med sans for dverger, og pornografen som har gitt Snøhvit et sexliv. Han er bosatt i Los Angeles hvor ryktene sladrer om et atelier stort som en hangar, med eget støperi og filmstudio. Etter flere tiår som fattig rebell er McCarthy blitt en kunstner med verdenssuksess. At Galleri Peder Lund nå har fått ham til Norge er intet mindre enn et varp.

White Snow er åpningsutstillingen i galleriets ferske lokaler på Tjuvholmen, som framstår luftige og gjennomtenkte med en forfriskende vri på den hvite kuben. Blant annet kan du klatre opp på en mezzanin og se verkene ovenfra – eller snu deg og ta en titt på fjordutsikten. Utstillingen er liten, men interessant, med et representativt utvalg verker fra Snøhvit-tematikken som har opptatt McCarthy mye de siste årene. Verkene er av fire typer, to skulpturer og to typer bilder.

Paul McCarthy: “White Snow #3″ (Foto: Galleri Peder Lund)

Skulpturene er store og nærværende, en Snøhvit-figur i bronse og en trio dverger i valnøttre. Uttrykkene er slående kontraster: Den røffe, metalliske Snøhvit, høyere enn en mann, kan med sin oppharvete bakside minne om en råtnende zombie. Hun er en mishandlet kvinne, modellert til perfeksjon før skaperen gikk løs på henne. I bronseoverflaten kan vi øyne konturer av en avreven arm, et pufferme fra kjolen, en hammer, en latexhanske og en malingboks. McCarthy har sendt hele prosessen til avstøpning.I kontrast står de lavere dvergene tett sammen med fårete smil og hver sin lille fugl på hodet. De er omsorgsfullt pleid fra begynnelse til slutt: modellert i leire, fotografert og digitalisert, før de ble skåret ut av limtre med laser og gnidd inn med voks. På nært hold avgir de en behagelig duft av treverk.

Paul McCarthy: “Dopey Group Wood” (Foto: Galleri Peder Lund)

Også bildene på veggen er av to typer: Én stor collage og sju mindre dvergskisser. Ser du nærmere etter har dvergene digre hengekuker til nese, og collagens tegning viser Snøhvit som får seg et ligg. Omkring henne og prinsen (ingen dverg denne gangen) henger utklipp fra mote- og pornoblader. På ei solseng får vi øye på en blond fotomodell, i hvit bikini og med høyhælte sko. Skyggen av et fly glir over den utstrakte kroppen, formet som et kors, som om hun ligger naglet til luksus – et løfte om fjerne reisemål eller straff for dekadense?

Paul McCarthy: “100″ (Foto: Galleri Peder Lund)

Ekspresjonisme er mer tydelig hos McCarthy enn pop art, selv om figurene hans stammer fra populærkulturen. Referansene leker ikke, han kjemper med dem. Når de kopulerende eventyrfigurene viser fingeren til et puritansk USA handler det om langt mer enn seksualitet. McCarthy er oppvokst i Salt Lake City med foreldre som var mormonere, men også venstreaktivister. Noen av verkene åpner for personlige referanser, som at Snøhvit-figuren skal ha startet som en representasjon av hans kone Karen slik hun var i ei uskyldig ungdomstid.

Paul McCarthy: Skisse til dvergskulptur, detalj (Foto: Galleri Peder Lund)

Men hos McCarthy er uskylden alltid på nippet til å korrumperes, ikke bare av kropp, men av en dypt politisk virkelighet. Foreningen av Grimmsk råskap og glossy Disney-estetikk vekker humoristiske og ubehagelige assossiasjoner, fordi vi alle innerst inne vet at lys og mørke henger sammen. Glamour skaper misbruk. The back side of shopping er søppel. Slik Disneys tegnefilmer forskjønner og barnsligfiserer Grimms eventyr, prøver kapitalismen å selge oss grådighet som uskyldig konsum. Kanskje er dette McCarthys største provokasjon, i et land hvor anti-Disney er å likne med anti-Christ: Han vender eventyrfigurene mot oss som et speil.

Anmeldelsen er tidligere publisert i Dagsavisen, 8. september 2012. PDF kan lastes ned her: Lille speil på dvergen der. Detaljbildene jeg har brukt er mine egne, øvrige fotografier har jeg lånt fra Galleri Peder Lund.

KUNSTANMELDELSE: Musikk, sang og dans rister den gamle steinbygningen når Museet for samtidskunst åpner sin første gigantsatsning under direktør Sabrina van der Ley.

Camille Norment: “Rythm Wars – Crazy Army” (2012). Foto: Oda Bhar.

I Wish This Was A Song. Music in Contemporary Art
Museet for samtidskunst
14. september 2012 – 20. januar 2013

Museet for samtidskunst pleier å dele arealet opp i mindre utstillinger, men i høst er hele den gamle bankbygningen avsatt til samtidskunst og musikk. Det handler om å kombinere det visuelle med ulike former for organisert lyd, og jeg skal ikke juge: Langfra all lyden er musikk i vanlig forstand. Noe er eksperimentelt, men mist ikke motet, det er nok av verker som er lekne og følsomme, morsomme, frodige, absurde og vakre. Et stifinnerråd kan være å ikke begynne i første sal på høyre hånd, slik du vanligvis gjør på museum. Det er klart du skal se de mest utfordrende verkene også, men kanskje ikke med en gang. Start heller til venstre, hvor temaet er idoldyrkning, eller opp trappa med sang, dans, musikkvideoer og pussig skulptur.

“Her noise archive” (2005-pågående). Det gamle styrerommet på Samtidskunstmuseet er for anledningen forvandlet til et arkiv for kvinnelige kunstnere innen musikk- og lydkunst gjennom tidene. Foto: Oda Bhar.

Utstillingen er delt inn i sju «kapitler» (egentlig seks, siden det sjuende er et liveprogram). Inndelingen er ikke viktig, men illustrerer spennet. Hvert kapittel har fokus på ulike strategier for å benytte musikk i visuell kunst. Kuratorenes begrep «bildekunst» er brukt svært vidt, om bilder, skulptur, video og lys – alt som er synlig for øyet. Kapitlene Move it! og Sing along fokuserer på dans og sang, Looking to the Classics på idoldyrking og musikalske forbilder. Performative sculpture har å gjøre med skulptur som beveger seg, enten alene eller drevet av mennesker. Synesthesia er sanseforskyvninger, som når vi forbinder en lyd med en farge. Sounds of silence problematiserer musikk, hvordan vi lager den og ikke, som når Michael Sailstorfer har bygd et ubrukelig trommesett av metall fra en utrangert politibil.

Michael Sailstorfer: “Schlagzeug” (trommesett, 2003). Foto: Oda Bhar.

Av enkeltverker vil jeg anbefale dansesalen, hvor du med trådløse øretelefoner kan danse under lysgirlandere til en wienervals bare du og kjæresten hører – prøv for all del, ikke vær feig! Et annet rom er fylt med musikkvideoene til humorfeministen Catti Brandelius, tidligere medlem av popgruppa Doktor Kosmos, som skriver om dagligliv og identitet. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen når hun triller barnevogn gjennom forstaden, etter ei dårlig natt med ungeskrik og mannesnorking, og synger, som et kvinnelig motstykke til Knausgårds brølende 1800-tallsmann: «Detta var inte vad Ellen Key tänkte sej.» (Ellen Key: Svensk 1800-tallsfeminist fra overklassen som kjempet for at individet skulle få utvikle seg fritt.)

Det kanskje morsomste prosjektet er Klagekoret, Complaints Choir, som er et work in progress fra den finske kunstnerduoen Tellervo Kalleinen og Oliver Kochta-Kalleinen. De besøker ulike land og henter inn dagligdagse klager, gjør et utvalg og setter sammen en sang, før det hele framføres av et kor, filmes og legges ut på YouTube. Sjekk gjerne ut snuttene hjemmefra, flere av dem jeg så å museet ligger på nett. Kulturforskjellene er vittige: I Singapore klages det over prestasjonspress naboer, i Tokyo over jobben, i København over været og svigermor. Hva med den nyeste videoen, fra Oslo? Den må du til museet for å se.

“Complaints Choir of Norway” (2012, videostill). Foto: Oda Bhar.

Ambisjonene er svimlende på I Wish This Was A Song, og jeg kunne ha fylt flere sider med beskrivelser. Mange verk er selvforklarende, andre trenger kontekst, så mange vil ha glede av en omvisning. Museet har produsert en fantastisk katalog, som på enkel norsk gir bakgrunn til kunstnere og enkeltverk. Vi er mange som har vært spente på hvordan den nye tyske direktøren Sabrina van der Ley ville påvirke Samtidsmuseet, og med I Wish This Was A Song, kuratert i samarbeid med svenske Stina Högkvist, må jeg si at hun virkelig innfrir forventningene. Innslaget av tyske og andre Berlin-baserte kunstnere er ikke minst interessant, siden utvekslingen ellers gjerne går motsatt vei, med norske kunstnere som flytter til Berlin. La oss håpe at Samtidsmuseet fortsetter å vise slike muskler framover.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 17. september 2012.

KUNSTANMELDELSE: En moden Marina Abramovic har forlatt smerte og provokasjon til fordel for refleksjon og trøst.

Marina Abramovic:
«With Eyes Closed I See Happiness»
Galleri Brandstrup
Utstillingen står til 28. oktober 2012

«The Marina Abramovic Institute and The Future of Performance Art»
Folketeatret
Forelesning 26. september 2012

Den siste uka i september traff Marina Abramovic Oslo i alle kanaler. Vi leste og hørte utallige intervjuer, onsdag kveld løste 1400 personer billett for å se henne forelese i Folketeatret, og på fredag åpnet Galleri Brandstrup en separatutstilling med henne.

Marina Abramovic på Galleri Brandstrup. Foto: Oda Bhar.

Den serbiske kunstneren har i 40 år vært en av performancekunstens mest markante skikkelser, men den varme anerkjennelsen hun møter nå er relativt ny. Hun ble kjent på 1970-tallet for flere sjokkopptredener, mange med elementer av selvskading, både alene og med sin daværende partner Ulay. I Folketeatret viser hun oss flere eksempler på stort lerret. Det er vondt å se en ung Marina skjære inn ei blodig kommuniststjerne i mageskinnet, eller kjenne på risikoen når bueskytteren Ulay retter ei pil direkte mot hjertet hennes. Hun sier: «Hvis han hadde mistet taket kunne jeg ha dødd. Men det gjorde jeg jo ikke. Så la oss ikke bli sentimentale.»

Kombinasjonen av tørr humor og glødende engasjement preger den lange forelesningen hennes. Abramovic en sympatisk taler med stø stemme og åpent blikk som får oss til å le, begripe og tenke oss om. Likevel er jeg litt skuffa. Selv i en «lecture» hadde jeg håpet på noe mer uvanlig. Jeg leter i meg selv etter noe overskridende, en bit av dette nærværet som i 2010 fikk museumsgjester på MoMA til å gråte, rømme, bli opprørt, beveget og beroliget, bare av å sitte rett overfor henne på en stol. Selv merker jeg ikke noe liknende. Forklaringen kan være at folk på MoMA møtte henne én og én, ikke én og tusen som oss.

Abramovic forteller at hun planlegger et senter for performancekunst utenfor New York, «mitt legacy til verden». Hun medgir at det finnes mye dårlig performancekunst. «Folk merker alt i en performance. Din angst, dine problemer, all motstand i deg. En dårlig performance får folk til å gå. Men en god performance kan endre ditt liv.»

Marina Abramovic på Galleri Brandstrup. Foto: Oda Bhar.

Utstillingen på Galleri Brandstrup bærer den meditative eller ekstatiske tittelen «With Eyes Closed I See Happiness». En sakral, opphøyd stemning slår mot oss fra store fotografier hvor en svartkledd Marina med lukkete øynene løfter hendene i symboltunge gester. Flere objekter leder tankene mot nyåndelighet. Fra et hode i svart voks stikker lange staver av bergkrystall og svart turmalin. På to langkoster er busten erstattet av istappliknende krystaller. En eikestol er pyntet med en kvarts på størrelse med et menneskehode.

Marina Abramovic: “Cleaning the House” (1995, detalj). Foto: Oda Bhar.

Det makabre videoverket «Cleaning the Mirror #2» viser en naken, liggende Marina med et menneskeskjelett oppå kroppen. Kontrasten er stor mellom beinpiper og hud, dødningesmil og myke kinn, og for hvert pust rører skjelettet seg, som om hun puster liv i det.

Marina Abramovic: “Cleaning the Mirror #2″ (videostill, 1995).

Den mystiske spanske helgenen Sankt Teresa av Avila skal en gang ha levitert på kjøkkenet. I et usedvanlig vakkert videoverk gjør vår egen Sankt Marina Abramovic noe liknende. Vi ser henne sveve to meter over gulvet i blendende motlys foran et kirkeaktig vindu, kledd i svart kjole og med armer og bein strukket ut. Bevegelsene er så små at jeg først tror det er et stillbilde, før en ørliten blafring i skjørtet avslører henne. På arbeidsbenkene i det gamle klosterkjøkkenet ligger kjeler og øser, som om personalet bare tok en liten pause og gikk glipp av miraklet. «The Levitation of Saint Teresa» (2009) er filmet i et nedlagt kloster hvor tause nonner (fra en orden som avga taushetsløfte) i glansdagene forsynte 4000 foreldreløse barn med mat.

Marina Abramovic: “The Levitation of Saint Therese” (2009).

Fra scenen i Folketeatret avslutter Marina Abramovic med råd til den som vil leve kunstnerens liv. Det er korte slagord, men de viktigste hamrer hun inn i oss to-tre ganger. «En kunstner skal være lidenskapelig. En kunstner skal gi og ta på en gang. En kunstner skal ikke gjenta seg selv.» Det lyder som et personlig program fra en moden kunstner med langt mindre enn før å risikere. Der hun som ung provokatør tok på seg vår smerte lik en selvkorsfestende Kristus, går Marina Abramovic sent i karrieren over i en moderlig tilstand. Nå framstår hun mer som madonna enn martyr – en trøstende, formanende, forklaret Pietà.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. oktober 2012.

KUNSTANMELDELSE: Nasjonalgalleriet viser oss mangfoldet hos Emil Nolde, men får ikke spenningene i kunstnerskapet klart nok fram.

«Emil Nolde. Jakten på det autentiske»
Nasjonalgalleriet
12. oktober 2012 – 20. januar 2013

Det er noe vilt over Emil Noldes bilder, som om han transponerer et indre opprør over på lerretet. Utstillingen i Nasjonalgalleriet presenterer et fint utvalg arbeider, dels kronologisk, dels tematisk. Mest kjent er de dramatiske oljemaleriene, med sterke farger og tjukke malingstrøk som får motivene til å stå ut som relieffer.

I hovedsalen får vi en fruktbar sammenstilling av to motivkretser: Reisen i Sørhavet, og religiøse bilder. Rett før 1. verdenskrig deltok Nolde på en tysk vitenskapsreise til det østlige Ny-Guinea (dengang en tysk koloni), og maler øyboerne med en primitiv råhet som får en interessant parallell i den nærmest ekstatiske religiøsiteten fra Bibelscenene – som siden skulle provosere nazistene.

Emil Nolde: “Ecstasy” (1929), detalj.

Emil Nolde (1867-1956) vokste opp på en bondegård i grensetraktene mellom Danmark og Tyskland. Moren snakket dansk og faren nordfrisisk, og selv giftet Nolde seg med danske Ada. I likhet med vår egen Gustav Vigeland begynte Nolde som treskjærer, og jobbet som møbelsnekker før han våget å forfølge kunstnerdrømmen. Med Ada flyttet han tilbake barndommens landskap (hvor Nolde-museet idag ligger i landsbyen Seebüll).

Nolde og hans kone Ada i hagen ved deres hus i Seebüll, som idag er museum. De fleste av verkene på Nasjonalgalleriets utstilling er lånt herfra.

Vintermånedene tilbrakte de oftest i Berlin, hvor Nolde i 1907 møtte Edvard Munch. På denne tida var han medlem av kunstnerkollektivet Die Brücke, som besto av ekspresjonister basert i Dresden (senere Berlin). Et rom på utstillingen sveiper raskt gjennom fasen, fra famlende impresjonisme til livlige scener fra nattelivet i Berlin, samt kyndige tresnitt og litografier.

Emil Nolde: “Slovenere” (1911).

Brücke-malerne var sterkt inspirert av van Gogh, noe som ikke minst er synlig i Noldes maleteknikk. Ønsket om å uttrykke følelser og andre sjelelige tilstander er typisk for de tyske ekspresjonistene, som også knytter an til eldre retninger som romantikken. I Frankrike var ekspresjonismen mer et fargenes opprør, som fulgte en naturlig linje via Cézanne, Gauguin og Matisse til fauvistene. Hos Nolde finner vi dette sporet i blomsterbildene, som er viet et eget rom på utstillingen. Flere av disse bildene har en ornamental skjønnhet som vil tiltale mange besøkende. Selv uttalte Nolde at farger var som musikk, «fargene er mine noter».

Emil Nolde: “Fem liljer (røde, grønne og gule)” (udatert).

Det umiddelbare og spontaneframheves ofte hos Nolde, og tolkes i utstillingens tittel som en søken etter autentisitet. Kurator Øystein Ustvedt har villet sette det tidlige 1900-tallets sannhetslengsel opp mot vår tids maskespill og iscenesettelser, men lykkes bare måtelig. De fire salene har noe klaustrofobisk over seg, som ikke bare handler om arkitektur. Mangfoldet i verkene er grundig belyst, men det pekes i liten grad utover det rent biografiske. Indre motsetninger i liv og verk forblir uartikulert, i likhet med linjer til andre kunstnere.

Emil Nolde: “Havet #3″ (1913).

Noldes historie inneholder elementer av klassereise, med den karakteristiske blandingen av hjemlengsel og fjernlengsel som gjerne følger med. Han var en bonde i byen og en grubler på landet. Han trengte barndommens hav og horisont, men også storbyens omgang med kunstnervenner. Det tydeligste paradokset gjelder nazismen, som belyses i utstillingens innerste rom.

Emil Nolde: “Valmuer” (udatert)

Nazisympatier hadde Nolde utvilsomt, i den grad at jeg stusser over tekster som toner dem ned. Er ikke tida snart moden for å legge vekk den moralske forargelsen? Det mest interessante ved Nolde er jo ikke hvorvidt sympatiene fantes, men hvilken ulykkelig kjærlighet det handlet om.

Emil Nolde: “Tapt paradis” (1921).

Nolde trodde på tysk kunsts overlegenhet og rakket gjerne ned på jødiske kunsthandlere. Han ble dypt sjokkert over å havne på utstillingen med «entartete Kunst» i 1937, særlig fordi Goebbels lenge var positiv til ham – men Hitler var av en annen mening. Ville Nolde ha latt seg bruke som verktøy i propagandaen om han hadde fått sjansen? Det virker ikke usannsynlig. Men der vår egen Hamsun var mer enn velkommen, bestemte nazistene seg altså for å utstøte Nolde, noe som paradoksalt nok hjalp ham til å tre smertefritt tilbake i det gode selskap etter krigen.

Emil Nolde: “Par i blått”, detalj (fra ett av de såkalte “umalte” bildene, 1938-1945).

Under krigen fikk Nolde maleforbud, og turte ikke lenger bruke oljefarger i frykt for å bli avslørt av lukten. Akvarellene fra krigens dager kalte han «umalte bilder», og så på dem som skisser og utkast. For meg er de utstillingens mest positive overraskelse, med sin fluitidet og vitalitet i beskjedne formater. Figurer og former svever iblant nærmest transparent over i hverandre, på en måte som kan minne om Chagalls drømmebilder.

Emil Nolde: “Vilt dansende jenter foran en park”, detalj (fra ett av de såkalte “umalte” bildene, 1938-1945).

En forkortet utgave av denne anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 16. oktober 2012. Vil du se flere bilder har jeg noen på Flickr her.

KUNSTANMELDELSE: Foto og film gir en ny og frisk inngang til Edvard Munchs kunst når utstillingen «Det moderne øye» åpner på Munchmuseet etter en seiersgang gjennom Europa.

Edvard Munch:
«Det moderne øye»
Munchmuseet
31. oktober 2012 – 17. februar 2013

Er det typisk norsk å være blind for kunsten til Edvard Munch? Lenge var det nok mer typisk fransk, for i sin samtid ble Munch aldri anerkjent i Frankrike, og fortsatt er han er mindre berømt der enn de fleste steder. Kanskje er det gunstig å ha en slik distanse når du skal finne genuint nye perspektiver? Ifjor lanserte Pompidousenteret i Paris «Det moderne øye», en utstillingen som har satt publikumsrekorder såvel der som på Schirn Kunsthalle i Frankfurt og Tate Modern i London. Nå kommer den til Oslo, og det er grunn til å glede seg.

Kurator Lars Toft-Eriksen fra Munchmuseet, kurator Angela Lampe fra Centre Pompidou og direktør Stein Olav Henriksen fra Munchmuseet under åpningen på Munchmuseet 30. oktober 2012. Foto: Oda Bhar.

Grunntanken til kurator Angela Lampe ved Pompidousenteret var å rette søkelyset mot Munchs senere arbeider, sett gjennom linsa til 1900-tallets to dominerende kunstformer, foto og film. Felles for disse og utstillingens øvrige temaer er at de viser oss en Munch mer interessert i ytre forhold enn indre demoner. Han leser aviser og blir inspirert til å male branner og krigsutbrudd.

Edvard Munch: “Brann på Grønland” (1919-20).

Han kartlegger egne synsforstyrrelser etter en blødning i høyre øye (vi ser vakre skisser av fargeflekker og fulgeaktige skygger), og lar seg inspirere av tidas tenkning om stråling, Goethes fargelære, teosofi etc når han skal utforme aulamaleriet Solen. Vi møter en kunstner som studerer verden, men også aspekter ved sitt eget blikk.

Noen av bildene Munch malte mens han hadde en blødning i øyet i 1930. Foto: Oda Bhar.

Et fotoapparat kjøpte Munch i 1902, et filmkamera i 1927. Han tilhørte den første generasjonen kunstnere som samtidig var fotoamatører (i moderne forstand – selv renessansemalere skal ha benyttet camera obscura).

Mange av Munchs fotografier er selvportretter, og bilder andre har tatt av ham. Her på stranda med pensel og lerret.

Mange av Munchs fotografier er selvportretter, og han fotograferte gjerne ansiktet sitt fra strak arm, slik mange idag gjør med mobiltelefon. Var han førstemann med idéen? Flere malerier bærer spor av fotografiske trekk, som om dobbelteksponeringer og halvgjennomsiktige figurer er blitt til av bevegelse og lang lukkertid.

Etter at Munch fikk fotoapparat ble han fascinert av effektene som kunne oppstå med lang lukkertid og bevegelse. I flere malerier kan vi senere se liknende fenomener, som dobbelteksponering. Her bruker han det i “Fausts spaltning” (1932-35).

Munch malte sjelden direkte fra fotografi. Et unntak er motivet «Gråtende akt», hvor et foto av modellen Rosa Meissner senere kan gjenkjennes i malerier, skisser, grafikk og en liten skulptur.

Munch har malt flere versjoner av «Gråtende akt», her fra 1907 (til venstre). Fra samme år finner vi modelfotografiet: «Rosa Meissner i Hotel Rhône in Warnemünde» (til høyre).

En ivrig kinogjenger skal Munch ha vært, ofte ledsaget av hunden sin. Hans egne amatørfilmer er korte og kaotiske, men vi får også se kinofilmer som kan ha inspirert ham. Sammenstilt med relevante malerier er dette morsomme og tankevekkende innslag. En galopperende hest korresponderer med en film av løpske hester som river ned en aviskiosk.

I brødrene Lumières aller første film strømmer arbeidere ut av en fabrikkport, slående likt motivet i Munchs maleri Arbeidere på hjemvei. Flere av bildene har filmiske trekk: Steile fluktlinjer og figurer som nærmest er på vei ut av rammen, så kun hodet er synlig helt nederst.

Edvard Munch: “Arbeidere på hjemvei” (1913-14).

Hva er nytt i Oslo-versjonen av «Det moderne øye»? Først og fremst noe som ble savnet av anmelderne i Paris, Frankfurt og London, og som det nok ville ha vært feil å utelate i Oslo. Det de andre manglet finnes jo her: Munchmuseet har «Skrik». Det verdensberømte motivet, som Munch vendte tilbake til flere ganger i ulike teknikker, gir en unik sjanse til fordypning i et sentralt tema på utstillingen – forholdet mellom original og kopi. Noe overtydelig blir poenget når vi foran det delikate oljemaleriet bombarderes av en motvegg med museumsbutikkens reproduksjoner (som mer enn antyder behovet for et nytt trykkeri med bedre kunnskap om fargegjengivelse).

Fra monteringen av Skrik-rommet i utstillingen «Det moderne øye» i Oslo, 26. oktober 2012. Foto: Oda Bhar.

Mer interessante er flere indikasjoner på at Munch selv langtfra fryktet mangfoldiggjøring. «Skrik» finnes både som bokillustrasjon og avistegning. Den sistnevnte er hentet fra 1. mai-forsida til Dagsavisens forgjenger Social-Demokraten i 1898.

Et av Dagsavisens tidligere navn er Social-Demokraten, avisen Edvard Munch i 1898 var med på å lage en 1. mai-forside til, i samarbeid med malerkollegaen Thorolf Holmboe. Initiativet til prosjektet skal ha kommet istand gjennom forfatter Hans Jæger. (Foto: Oda Bhar)

Slike upretensiøse innslag gir utstillingen sjarm og oppdagelseskraft, og bærer bud om en langt mer menneskelig, leken og samtidsaktuell Munch enn den dystre symbolisten og før-ekspresjonisten vi er vant til å se.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 30. oktober 2012.

KUNST OG ARKITEKTUR: Lyset, lettheten og utsikten i det nye Astrup Fearnley Museet er flott når det spiller med kunsten. Men det gjør den ikke alltid.

«To Be With Art Is All We Ask»
Astrup Fearnley Museet
29. september 2012 – 31. januar 2013

Åpningsutstillingen på det splitter nye Astrup Fearnley Museet er omfattende og sprikende, kanskje som forventet. Museet virker denne gangen mest opptatt av å vise fram bygningen til stjernearkitekt Renzo Piano, samt profilere seg som et slags nasjonalt opplevelsessenter for kunst.

Takashi Murakami: “3-Meter Girl” (2011). Fra inngangspartiet til det nye Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen. Foto: Oda Bhar.

Vi gjenkjenner USA-orienterte temaer som popkunst, kitsch og sexkonsum. Jeff Koons’ oppblåsbare delfin og porselensfigur av Michael Jackson konkurrerer med yngre New York-kunst, som Dan Colens fargerike tyggegummimalerier eller vår egen Gardar Eide Einarssons mørkere installasjoner.

Detalj fra Jeff Koons: “Michael Jackson and Bubbles” (1988) på Astrup Fearnley-museet. Foto: Oda Bhar.

Også høydepunkter fra museets nyere samling av kinesisk kunst vekker oppsikt, med yngre videokunstnere og eldre klassikere som Huang Yong Pings Colosseum, en ruin av den romerske arenaen i terrakotta med ekte planter.

Huang Yong Ping: “Colosseum” (2007). Foto: Oda Bhar.

Fotosamlingen er viet dominerende plass på utstillingen, noe som har medført en gledelig bedring av kjønnsbalansen. De siste årene har Astrup Fearnley fått mye kritikk for sine utelukkende mannlige separatutstillinger. Kanskje er det et forsøk på å imøtegå kritikken når store kvinnelige navn som Cindy Sherman, Nan Goldin og norske Vibeke Tandberg denne gangen får bred eksponering. I motsetning til maleri har fotografi som ny kunstart vært mindre knyttet til patriarkalske maktstrukturer og motivtradisjoner, noe som kan være en grunn til at mange kvinnelige kunstnere utforsker mediet med framgang.

Vibeke Tandberg “Living Together” (1996), utsnitt. Foto: Oda Bhar.

Arkitekt Renzo Piano framstår, slik navnet musikalsk skulle tilsi, som en rolig og mild italiener. Under pressekonferansen sitter jeg på gulvet foran podiet og hører ham predike, mens han dirigerer ordene med kontrollerte håndbevegelser. «Lys er essensielt. Det gjaldt å få lyset inn uten at det konkurrerte med kunsten. Jeg ville bringe vann inn i bygningen, både med vinduer og en liten kanal. Vann er magisk fordi det alltid beveger seg, dobler bildet og skaper vibrasjon.»

Byggets arkitekt Renzo Piano (som også står bak Pompidousenteret i Paris) foran et av Dan Colens tyggegummimalerier. Foto: Oda Bhar.

At lys og vann preger bygningen er bare delvis sant. I tillegg til åpne saler med vinduer finnes mange mindre rom, hvorav noen nærmest likner smale tunneller. Hvor godt disse ivaretar verkenes behov er variabelt. For å oppleve Damien Hirsts delte ku gjør den tvungne nærheten ingenting, den skrekkblandede fryden ved å spasere gjennom ei ku blir sterkere, du våger kanskje til og med å studere noen indre detaljer. Mindre vellykket er det å henge videoskjermer tett i en gang. Hvert verk forstyrrer det neste, i sterk kontrast til den nye trenden med å vise videoverk på noe som likner kinolerreter, slik årets Høstutstilling for eksempel gjør.

På det nye Astrup Fearnley-museet kan du spasere gjennom ei ku og en kalv. Damien Hirst: “Mother and Child (Divided)” (1993). Foto: Oda Bhar.

De lyse salene skaper andre utfordringer som heller ikke alltid er like godt løst. Bruce Naumans aluminiumshester med tittelen Large Butt to Butt henger foran et vindu med så sterkt motlys at du knapt skjelner detaljene.

Bruce Nauman: “Large Butt to Butt” (1989). Foto: Oda Bhar.

Enda mer påtakelig er lyset når det gjelder Anselm Kiefers berømte blybokhylle, som i det gamle museet sto dystert og imposant i et mørkt kjellerrom. Her er det plassert mot en hvit vegg i annen etasje, strålende opplyst og pluselig slett ikke visuelt tungt. Gulvet måtte forsterkes enormt for å tåle de 25 tonnene med bly, men var det virkelig den beste løsningen?

En pianist forbereder konsert foran den store blybokhylla til Anselm Kiefer: “The High Priestess/Zweistromland” (1985-1989). Foto: Oda Bhar.

For meg blir verkets tyngde nærmest kvalt av denne plasseringen. Å vite at noe så tungt befinner seg så høyt skaper en følelse av uvirkelighet, i tillegg til at det sterke lyset får metallet til å skinne nærmest eterisk. Visste jeg ikke at dette var bly ville jeg ha antatt at bøkene besto av lett blikk presset i et bilopphuggeri, og aldri forbundet det med denne truende kunnskapens tyngde jeg hittil har kjent.

Det nye Astrup Fearnley-museet ligger ytterst på Tjuvholmen, med utsikt over fjorden. Her ser du spissen av taket, foran Aker Brygge og Oslo Rådhus. Foto: Oda Bhar.

Verdt et førstegangsbesøk er det nye Astrup Fearnley Museet uansett om du er interessert i kunst, på grunn av den spektakulære beliggenheten. Den lave fasaden bøyer seg mot vannet ytterst på Tjuvholmen, omgitt av badestrand og skulpturpark. Museet er delt i to bygninger for å kunne bli gjennomskåret av en kanal.

Astrup Fearnley-museet sett fra kanonene på Hovedøya. Foto: Oda Bhar.

Taket har vært omtalt på en måte som allerede før åpningen smaker av forslitt metafor, «et seil i vinden», og kombinasjonen av tre, buer og glass gjør det en anelse for lett å tenke på en viss flyplass. Samtidig har du en panoramautsikt til Hovedøya, Lindøya og Nesoddtangen som får meg til å avslutte med enda et Piano-sitat: «Blir du lei av kunsten er det bare å snu seg mot naturen.»

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 28. september 2012.

Astrup Fearnley-museet holder åpent i romjula, og den omtalte utstillingen står ut januar. Museet har også flotte nye nettsider hvor du kan lese om alle kunstnerne og se nærmere på verkene deres. Flere av mine bilder fra museet kan du se her: Innendørs og Skulpturparken.

KUNST: I høst har du kunnet lande i Bergen og havne i Kina – når det gjelder samtidskunst. Fortsatt har du en unik anledning til å sjekke ut Ai Weiweis påstand om at kollegene kun vil sjarmere, ikke ta stilling.

KINESISK SAMTIDSKUNST I BERGEN

«Real Life Stories»
Bergen Kunstmuseum
Til 3. februar 2013

«Skin, Flesh and Bone»
Stiftelsen 3,14
Til 20. januar 2013

«Yue Minjun»
Galleri S·E
Til 9. desember 2012

Kunststjernen og dissidenten Ai Weiwei skrev nylig i den britiske avisa The Guardian at kinesiske samtidskunstnere, med unntak av ham selv, er for opptatt av å «sjarmere publikum med tvetydighet». «Art needs to stand for something,» påsto han. Men hvor synlige er standpunktene i hans egen kunst? Og er ikke kunst som likner et slagord mindre holdbar enn den som benytter tvetydighet og ambivalens?

Ai Weiwei: “81 Wooden Balls” (2012). Foto: Oda Bhar.

Bergens kunstscene er åsted for en omfattende mønstring kinesisk samtidskunst i høst, både i to avdelinger av Bergen Kunstmuseum og de to viktigste galleriene. Ai Weiwei selv er representert med den splitter nye gigantinstallasjon 81 Wooden Balls (2012), verdig innrammet av den flotte Tårnsalen på Lysverket. De fasetterte kulene i edeltre er satt sammen med metoder benyttet i gamle kinesiske møbler, uten bruk av stifter eller lim. Det er ei kule for hver av dagene Ai Weiwei satt i fengsel i 2011, men verket framstår likevel mer vakkert enn politisk.

Yin Xiuzhen: “Highway”, detalj (2009). Foto: Oda Bhar.

Bittersøte statements som kontrasterer gammelt håndverk med modernitet finnes i flere verker på utstillingen «Real Life Stories». Selv i Kina er kunsten nå i ferd med å løsrive seg fra håndverket, men mange forholder seg fortsatt til sin 5000 år gamle histore – helst med en undertone av sårhet, anklager, nostalgi, opprør eller humor.

Song Dong: “Wisdom of the Poor: Enclosure Movement”, detalj (2005-2012). Foto: Oda Bhar.

Kunstnerparet Yin Ziuzhen og Song Dong behandler menneskelige omkostninger ved modernisering, hun i en bit motorvei hvor asfalten er erstattet med et dekke sydd av gamle arbeidsklær, han i en installasjon av utrangerte skapdører fra sanerte hjem. Sandblåst glass og blomsterdekor vekker følelsen av romantisk fortid, samtidig som vi minnes om byggeprosjekter som fordriver vanlige kinesere fra steder hvor de har bodd i generasjoner.

Mao Tongqiang: “Tools” (2008). Foto: Oda Bhar.

På gulvet i Stenersenmuseet ligger dessuten en haug utslitte, rustne arbeidsredskaper samlet av Mao Tonqiang. Det er to typer, hammer og sigd, sosialismens symboler for arbeidere og bønder. Blir denne mektige alliansen like utrangert i et høyteknologisk Kina som de gamle håndverktøyene?

Mao Tongqiang: “Tools”, detalj (2008). Foto: Oda Bhar.

Kroppsorientert kunst er en sterk trend for tida, ikke bare i Vesten, men også i Kina. Performancekunstens pioner Marina Abramovic, som nylig gjestet Norge, har sagt at teater skiller seg fra performance ved å bruke ketsjup der hun selv må ofre sitt eget blod. Sjelden har dette vært tydeligere enn på utstillingen «Skin, Flesh and Bone» hos Stiftelsen 3,14 i Bergen. Ma Quisha forteller i et videoverk om foreldrenes slit for å gi henne en utdannelse, med stadig blodigere tenner fordi hun snakker med et barberblad i munnen.

Ma Quisha: “From #4 Pingyuanli to #4 Tianqiao Beili” (videoverk). Foto av videoskjerm: Oda Bhar.

Enda sterkere er bildene av He Yunchang som får skåret et dypt snitt i huden fra skulder til hofte. Tittelen «One Meter Democracy» lar oss ane hvor mye som står på spill for individet i dette landet med tradisjon for å behandle de enorme menneskemengdene som utskiftbare kropper.

He Yunchang: “One Meter Democracy”. Foto fra galleriet: Oda Bhar.

Politiske undertoner virker i Bergen langt tydeligere og mer personlig uttrykt hos andre kinesiske kunstnere enn Ai Weiwei. Å støtte hans arrogante fordømmelse av kolleger virker urettferdig, for ikke å si dobbeltmoralsk, om vi ikke samtidig krever en tydelig politisk brodd av vestlige kunstnere. Et beslektet spørsmål gjelder form. Er subtilitet og humor mindre verdige kritikkformer enn aggresjon? Bør vi ikke anerkjenne narrens makt?

Yue Minjun: “Untitled”, detalj (2007). Fotografert fra veggen i Bergen Kunstmuseum, avd. Stenersen, av Oda Bhar.

Bruk av humor, eller snarere ironi og sarkasme, er tydelig i maleren Yue Minjuns «kyniske realisme». Visuelt minner verkene hans om pop art og forbindes med kritikk av en overflatisk konsumkultur. De leende, hårløse, sukkertøyfargete selvportrettene med munnen full av bittesmå tenner blir sagt å være like kjent i Asia som Munchs «Skrik» er i Vesten. Handler likheten om mer enn berømmelse?

Yue Minjun lager både malerier og skulpturer med sitt eget ansikt. Her en dinosaur-Yue på separatutstillingen i Galleri S·E. Foto: Oda Bhar.

I den imponerende separatutstillingen på Galleri S·E ser Yue Minjun i enkelte malerier ut til å være på vei fra popkunst til ekspresjonisme. Med dødningegrinet som latterparallell forsterkes munterhetens truende potensial. Kanskje er det stive, flaue asiatiske smilet nettopp et slags skrik, for å dekke over individets sosiale og eksistensielle angst.

Detajl fra et av de nyere, ekpresjonistisk orienterte maleriene til Yue Minjun i Galleri S·E. Foto: Oda Bhar.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 24. november 2012.

Utstillingen i Bergen Kunstmuseum står ut januar 2013, og der kan du også se et verk av Yue Minjun, selv om separatutstillingen hans i Galleri S·E dessverre stengte i desember. En gledelig nyhet er derimot at Stiftelsen 3,14 har utvidet utstillingsperioden for Kinakunstnerne til 20. januar (skulle egentlig ha stengt før jul). Forøvrig kan du se flere bilder fra alle utstillingene (med tekstplakater fra museene, som forteller litt om enkeltkunstnerne) på min Flickr-side: «Real Life Stories» (Bergen Kunstmuseum), «Skin, Flesh and Bone» (Stiftelsen 3,14) og «Yue Minjun» (Galleri S·E).

KUNST: Det formale og følsomme har aldri vært motstandere hos maleren Olav Christopher Jenssen, som viser papirarbeider i en retrospektiv utstilling på Henie Onstad og nye malerier på Galleri Riis.

KUNSTUTSTILLINGER

Olav Christopher Jenssen:
«Journal – Works on Paper 1979-2012»
Henie Onstad Kunstsenter
Til 21. april

«Panorama Second Generation / The Letharia Paintings»
Galleri Riis
Til 3. mars

Olav Christopher Jenssen i samtale med kurator Caroline Ugelstad under pressevisningen på Henie Onstad 31. januar 2013. Foto: Oda Bhar.

Olav Christopher Jenssen lar seg ikke begrense til én type uttrykk. Den første uka i februar åpnet han to utstillinger i Oslo, en salgsutstilling med romslige nye malerier på Galleri Riis, og en retrospektiv på Henie Onstad Kunstsenter over tegninger og andre papirarbeider fra 1979 til 2012. Jenssen er kjent for å jobbe i serier, og det gjelder også denne gangen. På Galleri Riis er det stil (og til dels format) som skiller seriene fra hverandre, på Henie Onstad grupperes verkene rundt illustrasjons­oppdrag og egne bokprosjekter fra en 30 år lang karriere.

Tre større malerier fra Olav Christopher Jenssens Letharia-serie på Galleri Riis i Oslo. Foto: Oda Bhar.

De to tittelseriene på Galleri Riis kan plasseres i hver sin ende av en skala fra frie penselstrøk til formalisme, begge med store malerier på ca 250×250 cm. Letharia-serien er oppkalt etter en type lav, som kanskje har lånt både farge og form til de sobre og forgreinete komposisjonene i smaragdgrønt, svart og hvitt. Det hvite antar noen steder knokkel- og ribbeinsaktige former, mens det grønne ligger øverst som et bladverk av stjerner og strå.

Olav Christopher Jenssen: “The Letharia Painting No.01″ (2012).

Panorama-serien, derimot, er stram og geometrisk med monokrome fargefelter i kontrastfarger som grønt, lilla og gult. De horisontale (panorama)stripene kan minne om digitale mønstre i et dataspill, men er utført på den gamle måten med maskeringstape og akrylfarge.

Malerier fra Olav Christopher Jenssens serie “Panorama/The Second Generation” på Galleri Riis i Oslo. Foto: Oda Bhar.

Når jeg dagen etter entrer utstillingen på Høvikodden er det som å spasere rett inn i ett av Panorama-bildene fra Riis. Kunstneren har selv stått for utstillingsdesignet, og behandler de to store rommene midt i museet som et tredimensjonalt lerret, med fargefelter for å «formulere romligheten», som han selv sier. Denne gangen deler han opp veggene vertikalt, og kontrastfargene gjør en god jobb i å binde sammen og innta dette voluminøse terrenget, som ellers kunne ha blitt en utfordring med så mange bittesmå enkeltverker.

Kunstnerens egen modell viser hvordan de to rommene på Henie Onstad ble malt i anledning utstillingen til Olav Christopher Jenssen. Foto: Oda Bhar.

Tegneutstillingen tydeliggjør hvor sentralt illustrasjoner og utgivelse av egne kunstbøker har stått i Jenssens karriere. Tittelen «Journal» viser til tre bøker utgitt på 2000-tallet med tegninger fra reiser, hverdagsliv etc. Den nyeste er inspirert av et besøk i Munchs hus i Åsgårdsstrand, og byr på skisser av alt fra dørhåndtak til kniver og kopper. (Journalbøkene er til salgs på Henie Onstad i museumsbutikken.)

Fra vol. 3 av Olav Christopher Jenssens bokserie “Journals”, hvor det blant annet er skisser fra Edvard Munchs hus i Åsgårdstrand. Foto: Oda Bhar.

Olav Christopher Jenssen er opptatt av prosess og kaster visstnok aldri noe, fordi han ikke vil være sin egen kritiker. Han utfører arbeidet selv med et minimum av assistenter, fordi han ikke vil miste «den menneskelige faktor», de små imperfeksjonene av malingsprut og skeive linjer som skiller håndas verk fra masseproduksjonens.

Noen akvareller var ennå ikke montert i rammer da jeg besøkte utstillingen til Olav Christopher Jenssen på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar.

Dokumenterende utstillinger av denne typen er vel noe av det Henie Onstad kan best (selv om det kanskje har vært litt mange slike i det siste). Denne har et bredt tilfang med både originaler fra boktrykk og skisser til større verker, som hans berømte stukkaturmalerier, oppført i Helga Engs hus på Blindern samt i Stockholm, Berlin og København.

På Henie Onstad viser Jenssen for første gang tre trykk hvor vi kan se mønstre fra stukkaturmaleriene han har oppført i flere europeiske byer. Her en detalj fra trykket som viser mønsteret fra Berlin. Foto: Oda Bhar.

Vi finner også selvstendige formale variasjoner som i serien «A Section from the Empty Drawing Room», hvor han benytter originalpaletten til Le Corbusier (med fargene brutt i brent umbra istedenfor svart). Det bør sies at utstillingen iblant kan oppleves litt utilgjengelig, som når små motiver forsvinner i høyden eller den blotte mengden av liknende bilder skaper trøtthet.

I serien «A Section from the Empty Drawing Room» benytter Jenssen farger fra originalpaletten til Le Corbusier. Foto: Oda Bhar.

Jeg anbefaler derfor også et besøk på Galleri Riis, hvor større verker i den hvite kubens ro viser en annen side ved kunstneren. Mest sjarmerende er kanskje den tredje og minst pretensiøse serien, «Grenadine Paintings», med uttrykksfulle små oljemalerier (52×42 cm).

Detalj fra et av Jenssens “Grenadine Paintings”. Foto: Oda Bhar.

De vakre og følsomt påførte fargene er skrapt opp med kniv eller nål i mønstre som nærmer seg det figurative, slik at du aner et grantre, en tyr eller et perlekjede, eller kanskje ei snor påtredd grønne oliven og røde cocktailbær. Motivene rommer den gode tvetydigheten abstrakt ekspresjonisme kan ha, som når du ligger i graset og ser opp i skyene og gjetter på ulike dyr.

Detalj fra et av Jenssens “Grenadine Paintings”. Foto: Oda Bhar.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen lørdag 2. februar, da med andre (og langt færre) illustrasjoner.

KUNST: Den ofte så provoserende Bjarne Melgaard erstatter vold og sex med myke pledd og rosa kattedyr på Galleri FineArt i Oslo.

KUNSTUTSTILLING
Bjarne Melgaard
Galleri FineArt
31. januar – 9. februar 2013

Når jeg kommer inn på den nye utstillingen til Bjarne Melgaard slår pastellfargene uventet imot meg. På veggene henger beskjedne tegninger, håndkolorerte grafiske trykk og rimelige litografier som vitner om at ryktene snakker sant: Melgaard vil ut til folket. Motivene er sentrert rundt kattefigurer i ulike menneskelige situasjoner, som tigerdandyen i rosa dress liggende henslengt i mannlig pinup-positur, med grådige glefsende ulve i bakgrunnen. En figur som går igjen er Pink Panter, som Melgaard lenge har interessert seg for som identifikasjonsobjekt – panteren er en blanding av taper og (anti)helt som vi følger, men ikke vet helt om vi liker.

Foto: Courtesy of Gallery FineArt.

Rebellen og provokatøren Melgaard ser vi denne gangen lite til, han som tidligere har gitt oss så mange kuker, baller og hårete manneromper i et dystert homoerotisk univers av sex og vold. Sterkest er kontrasten i pleddene designet for Røros Tweed, med tigerfigurer blåst opp så stort at linjene nærmest blir abstrakte. Det er morsomt å se Melgaards maskuline uttrykk overført på et så feminint materiale som tovet ull, attpåtil i varme og lyse farger.

Mens jeg går rundt i galleriet blir Melgaard intervjuet i en krok. (Med caps helt bakerst i lokalet.) Foto: Oda Bhar.

Mens jeg går rundt i galleriet blir Melgaard intervjuet i en krok, og setninger og spredte ord fra samtalen når meg som en pirrende lydkulisse. Han snakker om vår tids samtids­paranoia, frykten for å overvåkes som gjerne blir fulgt av ønsket om å bli sett, angsten som vipper paradoksalt mot spenning og beruselse. Melgaard har ikke gitt noen av bildene titler, men har skrevet inn ord visse steder: «Pink Panter in Drag as Teresa Duncan.» «Teresa Floating in a MK Ultra Sky.» Det er ikke første gang Melgaard er opptatt av Theresa Lee Duncan, den amerikanske feministen, kritikeren, regissøren og spilldesigneren som mente seg forfulgt (MK Ultra var et historisk hjernevaskprogram hos CIA), og som døde under mystiske omstendigheter i et mulig selvmord i 2007. Sistenevnte bilde har et lettflytende, Chagall-aktig uttrykk, som en visualisering av Beatles-låta Lucy in the Sky with Diamonds.

Foto: Courtesy of Gallery FineArt.

Mangelen på kuker, vold og ekskrementer får meg til å lure på om Melgaard er gått lei av det samme som meg, den nærmest rituelle provokasjonen som så lenge har dominert i samtidas gallerier? I NRK2s program Nasjonalgalleriet denne uka sa en eller annet: «Ingenting er mer provoserende enn provoserende kunst som ikke provoserer.» Med andre ord, ikke alt som glimrer er gullkantet provokasjon, vi må skille mellom grensesprengende og kjedsommelig. Når jeg senere får et par ord med Melgaard selv bekrefter han motivasjonen: «Det var befriende å slippe å jobbe med sex og vold for en gangs skyld. Til slutt blir du overmettet og ikke lenger provosert, og føler behov for en annen billedproblematikk.» Han tilføyer at romanen han utga i fjor, samt visualiseringen av den i en installasjon over fem etasjer i New York, har kjentes som en foreløpig avslutning på senere års tematikk.

Melgaard har designet pledd for Røros Tweed. Foto: Oda Bhar.

Likevel mistenker jeg at temaskiftet kan handle om noe mer, som et kommersielt og pragmatisk svar på kunstverdenens møte med finanskrisa? Det er nok mange jetset-kunstnere som merker mindre etterspørsel etter gigantomane verk – selv om nedgangen neppe har rammet Melgaard selv foreløpig. Mange kunne sikkert ha sett for seg en liknende løsninger: Å produsere noen rimelige grafiske trykk, skifte farge­skalaen fra dystert brunt til vennlig pastell, kaste inn noen sjarmerende dyr – og simsalabim: en skummelsøt versjon av regnbuer og enhjørninger. Shit happens, selv for skittens konge, men jeg er likevel tilbøyelig til å like dette skiftet, ikke minst fordi fraværet av kukens evinnelige «provokasjon» gjenåpner øynene mine for Melgaards energiske strek og kompositoriske evner.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. februar 2013.

KUNST: Det er lett å miste fotfestet på Vibeke Tandbergs nye utstilling på OSL Contemporary.

KUNSTANMELDELSE
Vibeke Tandberg
«New York & Assumption»
OSL Contemporary
Til 6. april

Når jeg besøker Vibeke Tandbergs nye utstilling er det første jeg ser fem store finérplater påmalt hver sin svarte figur. Det likner omrisset av et kinesisk skrifttegn, bare med de hvite feltene fylt igjen. Når galleristen forkynner at «dette er tekstarbeider» blir jeg først slått av en enorm motløshet, som ved utsikten til å måtte åpne ei kokosnøtt med en altfor sløv kniv. Jeg lener meg fram og leter etter små bokstaver i den svarte overflaten, men mysteriet blir (delvis) oppklart når galleristen forteller at hver figur inneholder ett ord, men bokstavene står oppå hverandre, slik at det eneste bokstavaktige blir spor av seriffer i omrisset på figuren. Når bokstavene skjules, hva hender med ordet? Mister det sin ordaktighet, denne evnen til å fange betydning i form?

Foto: Courtesy of OSL Contemporary.

I dypet av lokalet henger små svart/hvitt-bilder av underarmene til ei kvinne, i et utsnitt fra albuen til midt på hånda. «Wrist scans» kaller Tandberg dem, så det er ikke fotografier, hun har ganske enkelt lagt armene inn i en skanner og trykket på en knapp (med nesa? med ei tå?). Forskjellen forøvrig er vanskelig å se. Er det slik at et fotografi fryser fast ditt eget her og nå, mens en skanner gir tilgang til noe du ikke ser før det er fanget? Det er dine armer, men du blir ditt eget objekt, abstrahert gjennom flate gråtoner.

Foto: Courtesy of OSL Contemporary.

Det er lenge siden Vibeke Tandberg jobbet med de manipulerte selvportrettene mange fortsatt forbinder med henne. I serien «Living Together» (1996) opptrådte hun som sin egen tvilling, med en fin humor som appellerte til et større publikum. Idag jobber hun innadvendt, formalt og teoretisk, men visse verk rommer likevel en stille, munter poesi.

Denne gangen finner vi den i lysbildefortellingen som projiseres på veggen i gallerie, og som har gitt tittel til utstillingen: «New York & Assumption.» To personer har sex på et flytoalett mens flyet er iferd med å styrte. Igjen denne selvobservasjonen: Går det an å være vitne til sin egen død? Hvert lysbilde viser en setning, eller et tomrom som angir en pause. Han heter New York, hun heter Assumption. Handlingen skrider forbausende langsomt fram, de få sekundene før livet slutter framstår nærmest kjedelige, som når du venter på en avskjed. «Hvor lang tid tar dette? Noen få sekunder? Det kjennes lenger.» Jeg liker at vi havner så langt fra klisjéen: Carpe diem, nyt hvert øyeblikk av livet!

Foto: Courtesy of OSL Contemporary.

Utstillingen er ikke enkel, som tilskuer er det lett å føle seg i fritt fall. Et par steder haker verkene inn i hverandre, som om de gir oss nøkler eller puslebiter. Tre av ordene fra veggen går igjen i lysbildehistorien, i likhet med ordet «wrist», som er et nikk til skannerbildene. Jeg får denne tandbergske følelsen av at noe både er tilfeldig og utstudert, av at det fanges og glipper samtidig. I Vibeke Tandbergs fjorårsroman «Beijing Duck» gled realistiske scener ofte over i surrealisme fordi én person ble til én annen, én situasjon ble oppløst i sin motsetning. Noe liknende skjer i en utstilling hvor kodene bare nesten kan forstås. Det kjennes som å ligge i en rullende terning som stadig lander med ei ny side opp. I flyet får tyngdekraften de to til å fatte hva som skal skje. «Flyet rister voldsomt. The wall becomes the floor.» Å få en innsikt kan bety at det du trodde var veggen, blir gulvet.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 5. mars 2013.

KUNST: Skjønnhet forenes med angst og forgjengelighet når Kunstnerforbundet viser verker fra Arne Bendik Sjurs lange karriere.

KUNSTUTSTILLING
Arne Bendik Sjur
Livet nær døden
Kunstnerforbundet
7.- 31. mars 2013

Å jobbe i små formater kan bety at du får plass til en retrospektiv utstilling i det minste rommet på et galleri. Når Kunstnerforbundet arrangerer en såkalt punktutstilling med Arne Bendik Sjur i grafikkavdelingen er det blitt plass til 71 håndkolorerte koldnålsraderinger, samt et par trykkplater som avslører en enorm detaljrikdom og presisjon. Trykkene lar seg best studere på få centimeters avstand, og enda får jeg lyst til klikke dem opp i større formater, det moderne nettmenneskets ekvivalent til å bruke lupe.

Arne Bendik Sjur: «Gresshoppe sett forfra» (håndkolorert trykk, 6,5×8 cm). Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Motivene er hentet fra mange faser i Sjurs nesten femti år lange karriere, med vekt på insekter, dyrekadavre og mennesker i ulike stadier av fysisk forfall. Utstillingens tittel «Livet nær døden» gir likevel et dystrere anslag enn helheten fortjener, for det finnes alltid noe styggvakkert her, tross naboskapet til forråtnelse og skrekk. Angst og frykt har alltid vært et sentralt tema hos Sjur, og konkretiseres iblant til demonaktige skikkelser. Idémessig befinner vi oss i et landskap av psykologiske og surrealistiske elementer, nær det freudianske underbevisste eller det mer kollektive jungianske.

Arne Bendik Sjur: Uten tittel (Kongelig motiv). Håndkolorert koldnål, 13×18 cm. Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Menneskefigurene er enten forenklet til hvite eteriske vesener eller blottstilt i en grotesk hyperrealisme av rynker og oppløsning. Mange av dem inngår i klaustrofobiske relasjoner med familiemedlemmer, eller med sitt eget selv i ulike transformasjoner. Spillet mellom lys og mørke åpner eller lukker bildeflatene, skaper fluktveier og trange rom, eller rammer inn motivet med en dør eller et vindu, slik vi ofte ser det hos surrealistene. Formmessig går det an å plassere Arne Bendik Sjur i en europeisk figurativ tradisjon, med tegnere og grafikere som Rembrandt, Goya, Dürer og William Blake.

Arne Bendik Sjur: Fra serien «Smertens vei». Håndkolorert koldnålstrykk. Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Sjurs interesse for døden og indre demoner er velkjent, og noe han selv sporer tilbake til en søster som var psykiatrisk pasient, og som senere tok sitt eget liv. Interessen for insekter og dyreskjeletter har en lysere valør: han beskriver dem ganske enkelt som vakre. Der andre ser noe frastøtende kan Sjur finne skjønnhet, kanskje fordi han gjenkjenner naturens orden, eller den flyktige balansen mellom liv og død? Det finnes ofte en dobbelhet i motivene, som når et skjelett virker både solid og skjørt, forgjengelig og evig.

Arne Bendik Sjur: «Blå stær.» Håndkolorert koldnålstrykk, 14×18 cm. Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Prosessorientert er Sjur definitivt. Ikke engang de nitidig inngraverte trykkplatene får være i fred, men endres underveis og skaper særegenheter i nye trykk. Bakgrunnen kan skifte fra lyst til mørkt, detaljer føyes til eller fjernes. I Kunstnerforbundet er raderingene ytterligere individualisert gjennom håndkolorering, like finstilt som rissearbeidet. Fargene tilfører insekt- og fuglebildene en magisk kvalitet, der grønt, blått og gult nærmest lyser og løfter seg ut av den kullsvarte bakgrunnen. Foruten prosess er forvandling et nærliggende ord for å beskrive arbeidene til Arne Bendik Sjur. Motivene endres i små forskyvninger, slik tida umerkelig tærer på livet.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 21. mars 2013.

Arne Bendik Sjur: Trykk og trykkplate. Foto: Oda Bhar.

KUNST: Kunsthall Oslo har lagd en flott mønstring av norsk feministisk kunst fra perioden 1968 til 1989, hvor den største styrken ligger i at det ikke bare handler om kamp.

KUNSTUTSTILLING
«Hold stenhårdt fast på greia di.
Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89»
Kunsthall Oslo
8. mars – 21. april 2013

Overraskelsen treffer meg etter få skritt inne på Kunsthall Oslo. Gjennom en døråpning får jeg et glimt av noen fargerike, svevende pleksiglassbiter som gjør det helt nødvendig å løpe gjennom første sal for å undersøke. Siri Anker Aurdals installasjon bærer navnet «Intervju» og har ikke blitt vist siden 1968, men er nå gjenskapt med nyutskårne biter.

Siri Anker Aurdal: «Intervju» (1968/2013). Foto: Oda Bhar.

Når jeg ser lyset samle seg i kantene og tegne skarpe, markørtusjaktige siluetter kan jeg ikke la være å lure på om pleksiglass-teknologien har gått framover siden dengang, eller om den opprinnelige versjonen ga en like high tech følelse. Mobilen fyller et helt rom og henger så lavt at du kan smyge deg inn mellom bitene og se dem fra stadig nye vinkler.

Siri Anker Aurdal: «Intervju», detalj. Foto: Oda Bhar.

Om ikke resten av utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di er like spektakulær, byr den på mange oppdagelser. Javisst, det er aktivistkunst her: plakater med agitasjon for fri abort, ikoniske arbeider som Brit Fuglevaags tekstilverk Mot omskjæring (1970), og et nytt opptrykk av avisa fra den kontroversielle utstillingen Samliv i Bergen Kunstforening (1977).

Brit Fuglevaag: «Mot omskjæring» (1970). Foto: Oda Bhar.

Verkene er ikke bare lagd av kvinner, også Terje Roalkvam, Morten Juvet, Per Kleiva og Willibald Storn er representert, noe som gir en nyttig påminnelse om at heller ikke menns problematisering av egen kjønnsrolle er av ny dato, og at 1970-tallets feminisme langtfra var den mannsfientlige kampen mange later til å tro idag.

Livet med barn er jo fortsatt ganske travelt… Anne Tove Vestfossen: «Det store husmorstigespillet» (detajl). Foto: Oda Bhar.

Performance ble en viktig kunstform i løpet av perioden 1968-1989. Her møter vi den i form av en videodokumentasjon med Wenche Mühleisen, som kanskje er det nærmeste vi i Norge kommer å ha en Marina Abramovic. Riktignok er det ikke sitt eget «blod» Mühleisen spiller, men fiksjonen ser ikke ut til å dempe sjokket hos tilskuerne når hun heller ei mugge med noe som likner tjukk jordbærsaus utover lår, mage og sitt eget nakne kjønn.

Wenche Mühleisen: Videostill fra «Bello meine emanzipation» (1982). Foto: Courtesy of Kunsthall Oslo.

Best liker jeg utstillingen når den fokuserer på kunst framfor kamp, og retter søkelyset mot denne tidas kvinnelige kunstnere som verdige representanter for en bredere internasjonal avantgarde. Jeg har stor glede av tilsynelatende beskjedne innslag som de stramme, presise tegningene til Zdenka Rusova, eller de mer fargerike utdragene fra skisseboka til Sidsel Paaske, for ikke å snakke om Elisabeth Haarrs installasjon Portrett av en trendsetter (1986), en åttitallsorgie i tunge, blanke stoffer som henger fra taket og fordobles av speilfliser på gulvet.

Elisabeht Haarr: «Portrett av en trendsetter» (1986). Foto: Oda Bhar.

Kanskje handler det om at kuratorene Eline Mugaas og Elise Storsveen kommer fra min egen generasjon? De er født omtrent samtidig med epoken, og kanskje i stand til å se fortida med et friskere blikk. Begge er dessuten virksomme kunstnere som trolig er mindre opptatt av feministisk historie enn av estetikk og nåtidsrelevans.

På utstillingen kan du ta med deg et nyopptrykket eksemplar av avisa til den kontroversielle Samlivsutstillingen fra 1977, og bli oppløftet over hvor mye som har gått framover, i det minste når det gjelder informasjon om seksualitet. Utstillingen ble vist i Bergen, Oslo og Tromsø og vakte sjokk og entusiasme alle steder. Noen skoler ville forby elevene å se den, med det resultatet at ungdommer strømmet til. Foto: Oda Bhar.

En mulig innvending er at utstillingen tar mye kunnskap for gitt, og dermed ikke lykkes i å gi noen fullverdig innføring. Jeg savner en skikkelig katalog, selv om det ligger en tidsriktig sjarm i den lille fanzinen med dårlig tekstede bilder. Framfor alt vekkes appetitten min på å se mer fra disse kunstnerskapene.

Sidsel Paaske: Tegninger. Bildet i venstre overkant har gitt utstillingen navn: «Hold stenhårdt fast på greia di» (1966-68). Foto: Oda Bhar.

Kuratorene oppfordret da også i åpningstalen sin folk fra museer og gallerier til å lete her etter tips til mulige separatutstillinger. En bekjent av meg trakk paralleller til utstillingen Elles i Pompidousenteret 2009, hvor hun var frustrert over å bli avspist med enkeltverk av så mange spennende kvinnelige kunstnerne. Hun avsluttet med et hjertesukk jeg bare kan stille meg bak: La oss håpe utstillingen i Kunsthall Oslo blir en start, og ikke et «der fikk vi gjort unna damene i en smekk».

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 16. mars 2013.

KUNST: Når Munchmuseet velger fritt fra Rimi-Hagens kunstsamling framtrer nye sammenhenger mellom Munch og senere kunst.

KUNSTUTSTILLING
Fra Munch til Slettemark
Munchmuseet
2. mars til 6. mai 2013

Det ligger noe hjerteskjærende i bildet av den gamle Munch, boende alene i sveitservillaen på Ekely, dette huset som burde blitt museum, men i stedet ble revet fjorten år etter hans død, en Munch som er berømt og respektert, men kanskje også marginalisert.

Foran: Skulpturer av Ejler Bille. Bak: Malerier av Richard Mortensen, Constant (A. Nieuwenhuys), Rolf Nesch og Egill Jacobsen. Foto: Oda Bhar.

Det var jo ikke Munch som fikk i oppdrag å utsmykke Rådhuset, for eksempel, på den tida dominerte andre krefter i norsk kunstliv. De såkalte Matisse-elevene har fått skylda for at europeisk viktige retninger som surrealismen aldri fikk gjennomslag i Norge, noe som gjenspeiles i museale samlinger. Denne våren viser Munchmuseet en mønstring som søker å bøte på denne skjevheten, et bredt og spennende utvalg nordisk og nordeuropeisk kunst med vekt på det ekspresjonistiske og surrealistiske feltet.

Detalj fra “Hømanden” av Egill Jacobsen (1943). Foto: Oda Bhar.

Verkene er utlånt fra Stein Erik Hagens private Canica-samling, kyndig oppbygd gjennom 13 år av kunsthistoriker Steinar Gjessing. Verker fra Canica har vært deponert hos Bergen Kunstmuseum og Statens Museum for Kunst i København, men dette er første gang vi får se et så bredt utvalg.

Gjennom 13 år har kunsthistoriker Steinar Gjessing kjøpt inn kunst til Stein Erik Hagens samling «Canica». Foto: Oda Bhar.

Utstillingen «Fra Munch til Slettemark» fyller hele Munchmuseet, så nær som ett klassikerrom (turistene må jo få sitt). Kuratorene har vært opptatt påvirkning og ringvirkninger de siste 40 årene av Munchs liv, samt perioden fra krigens slutt og fram til 1960-årene. Resultatet har blitt en fargesprakende og vital utstilling.

Sigurd Winge: “Utdrivelsen av paradiset” (1945), detalj. Foto: Oda Bhar.

Perlene kommer fra tyske ekspresjonister som Erich Heckel, Karl Schmidt-Rottluff, Emil Nolde og Rolf Nesch, men i enda større grad fra dansk og svensk modernisme. Vi møter kunstnergrupper som COBRA og Linien, med malerier av blant annet Asger Jorn, Else Alfelt, Karel Appel, Egill Jacobsen, Richard Mortensen og Carl-Henning Pedersen, samt Ejler Billes sjarmerende små dyreskulpturer.

Fem malerier av danske Asger Jorn fra 1950-tallet. Foto: Oda Bhar.

Norsk modernisme er representert ved Olav Strømme, Arne Ekeland, Terje Bergstad, Kai Fjell og andre. Fra Kjartan Slettemark finner vi både tidlige abstrakte malerier og Nixon-portretter fra 1970-tallet.

Foran: «Nixon Visions» av Kjartan Slettemark (1971-74). Bak: «Militærjuntaen» av svenske Roj Friberg (1968).

En personlig favoritt er svenske GAN (Gösta Adrian-Nilsson), representert blant annet med den lekne skulpturen «Harlekin-Robot» (1922). Mest tankevekkende framstår likevel koblingen til surrealisme, med danske Wilhelm Freddie og svenske Max Walter Svanberg i spissen.

Wilhelm Freddie: «Satanisk elskov» (1934-35). Foto: Oda Bhar.

Hva har surrealismen til felles med Munch? Det handler om sjeleliv framfor synsinntrykk, samt interessen for symbolikk og drifter. I et rom henger Munchs bilde «Den store torsken» (1902) ved siden av to Svanberg-tegninger med surrealistiske særtrekk som speilinger, øyne og seksualsymboler. I dette selskapet framtrer den kjøttfulle munnen til Munchs overdimensjonerte strandede torsk på en ny og nærmest vaginal måte, spesielt i kontrast til den uskyldige nymfen ved siden av.

Edvard Munch: “Den store torsken” (1902). Foto fra katalogen: Oda Bhar.

Å få tilgang til en samling som Canica betyr en unik mulighet til å trekke linjer, men også en overhengende fare for å gape for høyt. «Fra Munch til Slettemark» omfatter så mange verker at det kunne ha vært nok til 4-5 ulike utstillinger, spesielt om man hadde valgt å gi innlånene kontekst ved å supplere fra egen samling (ikke minst besitter Stenersenmuseet relevante verker). Det kan være grunn til å spørre seg hva som er hovedhensikten med utstillingen, å vise hva Stein Erik Hagen har samlet, eller å belyse kunsthistorien?

Detalj fra «Tre kvinner på skjæret» av Rolf Nesch. Foto: Oda Bhar.

At samlere stiller verker til disposisjon for offentligheten er alltid gledelig, men samtidig er det ikke til å komme fra at Munchmuseet ved å stille ut en fersk privat samling bidrar til å øke dens status og verdi. Det finnes en hårfin grense mellom å bruke og bli brukt, og hvem som beholder kontrollen er ikke irrelevant. Canica-samlingen framstår så rik, unik og overveldende at ingen bør nekte seg å se den, men det er mulig at «Fra Munch til Slettemark» ville ha tjent på en mer selvstendig kuratering.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. mars 2013.

Min personlige favoritt: «Harlekin-Robot» (1922) av Gösta Adrian-Nilsson, oftest kalt GAN. Foto: Oda Bhar.

KUNST: Michael Johansson tetter dører og bruker gamle møbler som byggeklosser i en monumental utstilling på Vigelandmuseet.

KUNSTANMELDELSE
Michael Johansson
«Familiar Abstractions»
Vigelandmuseet
8. mars – 12. mai 2013.

Jeg står utenfor Vigelandmuseet og stirrer på en flere meter høy bue i fasaden hvor det pleide å være ei dør. Nå er åpningen tettet igjen av møbeldeler og andre gjenstander. På høyde med ansiktet mitt er det et tangentbord, og jeg kan ikke dy meg, men trykker inn en tangent. Det kommer ingen lyd, men tangenten spretter heller ikke ut igjen, og jeg ser meg stjålent omkring, men parken er stille. Jeg skynder meg å forlate åstedet. Har jeg ødelagt verket? Eller har jeg som kunstneren tilført noe nytt?

Michael Johansson: «Monument» (2013). © Vigelandmuseet/BONO 2013

Michael Johansson er født i Trollhättan i 1975, kunstutdannet fra Trondheim og Malmö, og har siden debuten for vel ti år siden vist de komplekse møbelinstallasjonene sine verden over. Han har blant annet stilt ut i gallerier i Stavanger, Svolvær, Trondheim, Hamar og Oslo, men «Familiar Abstractions» er hans første museumsutstilling i Norge. På Vigelandmuseet får han boltre seg over tre saler, én trappehall og altså feltet utenfor inngangspartiet. Ett av verkene er bygd spesielt for museet med gjenstander knyttet til stedet.

Michael Johansson: «Tetris – Vigelandmuseet» (2013). Foto: Oda Bhar.

Det stedsspesifikke verket har fått navnet Tetris – Vigelandmuseet, fordi mønsteret kan minne om dataspillet Tetris når ulike klosser faller ned og fyller skjermen. Her har Johansson stablet igjen passasjen mellom to saler, til en flere meter høy bueformet kompakt masse av gjenstander fra kjeller til loft i den gamle museumsbygningen: transportkasser, bøker fra biblioteket, en utrangert billettmaskin, en kommode fra Gustav Vigelands leilighet og mye annet. Vi får inntrykk av at lite blir kastet, det som ikke lenger brukes settes bare til side. Vet noen lenger hva som tilhørte Vigeland, og hva som er kommet til? Grepet gir oss et glimt av museets historie, som om museumsdriften var et monument over seg selv.

Michael Johansson: «Tetris – Vigelandmuseet» (2013). Foto: Oda Bhar.

Kunsthistorisk kan Johansson settes i sammenheng med en lang rekke konseptualister og minimalister, som amerikanske Donald Judd og britiske Tony Cragg. Sist jeg så noe liknende i Skandinavia var i Stockholm 2011, hvor Moderna Museet for andre gang (den første var i 2007) viste Klara Lidéns Unheimlich Manöver. Lidén (som forøvrig stiller ut et videoverk på UKS i Oslo nå i mars/april) hadde tømt leiligheten sin for inventar og stablet opp en kompakt konstruksjon som vanskeliggjorde den naturlige gjennomgangen i museet. Det var mulig å smyge seg forbi, men i Oslo går Michael Johansson enda grundigere til verks og blokkerer rundgangen i det borgformede Vigelandmuseet.

Michael Johansson: «Tetris – Vigelandmuseet» (2013), sett fra baksiden. Foto: Oda Bhar.

På 2000-tallet har mange konseptkunstnere vært opptatt av privat erfaring, som når Klara Lidén viser eiendelene fra sitt eget hjem. Michael Johansson virker mer drevet av en generell samlemani og gutteromsglede.

Michael Johansson: “Some Assembly Required – Bunk Bed” (2013). Foto: Oda Bhar.

I Vigelandmuseet kan han minne om en blanding av den norske maleren Lenoard Rickhards figurer Samleren og Modellbyggeren, spesielt når han tar fra hverandre stålrørsmøbler og sveiser dem om til ikke-funksjonelle objekter: en form som likner byggesettet til modellfly før du plukker delene ut, eller et ensemble av bord og stoler omgjort til noe som likner strektegningen av en kube.

Michael Johansson: “Firehundre nyanser av brunt II” (2010). Foto: Oda Bhar.

Mest imponerende er et møbelmonster av bokhyller, kommoder og bord i ulike nyanser av loppemarkedsbrunt: teak, palisander, flammebjørk etc. Kolossen har fått navnet Fyrahundra nyanser av brunt, en referanse til Tomas Alfredsons dystermuntre spillefilm om folkhemmet, Fyra nyanser av brunt. Hva egner seg bedre til minne om 1900-tallets sosiale reformer og endring i livsvilkår enn et monument over vår møbleringskultur? Inntrykket som skapes er barnslig, lekent og naivt, men også melankolsk og nostalgisk, og får de besøkende til å gå rundt og peke: «Der er bokhylla til bestemor. Et slikt telefonbord hadde mor og far.» Byggeklossene berører fordi de er våre, og omdannes til kunst som kan oppleves på alle nivåer fra sanselig til reflektert.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 11. mars 2013. Flere bilder her. Nedenfor kan du se en liten timelapse-video fra monteringen.

KUNST: Det komiske og urovekkende står i fokus når Astrup Fearnley-museet åpner sin mønstring av Cindy Shermans fotografier, tydelig inspirert av film.

KUNST
Cindy Sherman – Untitled Horrors
Astrup Fearnley Museet
4. mai – 22. september 2013

Astrup Fearnely har ventet lenge med å gi oss en ny utstilling etter åpningen av det nye museet på Tjuvholmen. I sju måneder har den faste samlingen hengt i begge bygningene. Denne helgen åpnet endelig en ny satsning, hvor museet som vanlig beveger seg innenfor det postmoderne feltet. I samarbeid med Moderna Museet i Stockholm og Kunsthaus Zürich presenteres den amerikanske fotografen Cindy Sherman (f. 1954), som gjennom tre tiår har gitt oss urovekkende og vittige fotografier, gjerne med seg selv i hovedrollen. Det er ikke selvportretter, men en lek med fiktive gestalter, ofte inspirert av populærkultur.

Cindy Sherman under pressevisningen 2. mai 2013. Foto: Oda Bhar.

Utstillingen tar oss gjennom mange faser i Shermans karriere, fra den spede starten hvor hun danser som pyntesyk papirdukke i en liten svart/hvitt-film (Doll Clothes, 1975), via de fiktive filmstillbildene hun slo igjennom med på slutten av 1970-tallet, til senere serier med eventyr, myter og historiske portretter som tema, fram til den siste tidas surrealistaktige tablåer med plastdokker, proteser, masker og syntetiske kjønnsdeler.

Noen nyere verk er uten menneskefigurer. Foto: Oda Bhar.

Ikke alle bildene har menneskefigurer, men generelt er Sherman kjent for å jobbe med sminke som maling og kroppen som lerret. Hun har alltid vært interessert i horrorfilm, og har selv regissert den horrorinspirerte Office Killer (1997), som blir vist på Cinemateket i Oslo i mai. Hun har også valgt ut et knippe favorittfilmer til Cinemateket.

Mange av Shermans bilder er tydelig inspirert av film. Foto: Oda Bhar.

Det filmatiske er åpenbart også i stillbildene til Sherman. Hvert motiv blir sagt å ha nok stoff til en hel film, og estetikken er gjerne filmaktig, enten hun drar bildeflaten ut til vide, cinemascopeliknende formater eller iscenesetter eksentriske figurer på glanset papir, lik filmplakater. Tematisk er hun opptatt av identitet, og behandler selvet som konstruksjon og konvensjon, spesielt med fokus på kjønn. Det sosiale maskespillet, kampen og leken med klisjéer, er lett å forbinde med med filmkarakterer. Vi er mange som sitter i kinosalen og identifiserer oss med helter og skurker, både komiske og avskrekkende figurer.

Utkledning er Shermans varemerke. Foto: Oda Bhar.

Katalogen fortjener noen ord, siden den framstår som sjeldent vellykket. Bildene kommer godt til sin rett på trykk, hvor de ikke forstyrres av glassreflekser slik tilfellet ofte er i museet. Framfor alt har kuratorene valgt utradisjonelle skribenter. Istedenfor teoretiske essays får vi poesi fra Lars Norén og islandske Sjón (kollega av Björk fra The Sugarcubes), en analyse av ubehagets psykologi fra Karl-Ove Knausgård, med hans vanlige selvgranskende stemme, og en undrende, nydelig tekst fra Miranda July (filmskaperen bak Me and You and Everyone We Know), dels i dialogform, dels som et personlig brev til kunstneren. Øvrige forfattere er svenske Sara Stridsberg, tyske Sibylle Berg og amerikanske Kathy Acker.

Cindy Shermans utskriftstapet “Untitled” (2010) har tidligere vært montert på MoMA i New York. Her på Astrup Fearnley. Foto: Oda Bhar.

Det nyeste verket på utstillingen er en utskriftstapet over hele veggen på mezzaninen. En variant av verket er tidligere vist på MoMA i New York, hvor det var limt opp på en vegg med mange hjørner, som et trekkspill. På Astrup Fearnley er det ikke mindre imponerende, synlig helt nede fra gulvet i hovedsalen. Det er første gang Sherman manipulerer bilder digitalt, og endrer sitt eget utseende uten sminke. Interessant er det at endringene med dette blir mer subtile, et ansikt får lengre nese, et annet mindre øyne, men jevnt over ser det naturlig ut. Framfor alt later Sherman til å leke med sin egen alder, ved å vise oss flere middelaldrende kvinnefigurer som ihverfall hos meg vekker mer ømhet enn avsky og latter. Samtidig stusser jeg på at verket inngår i utstillingens selverklærte fokus på det groteske. Blir kvinneligheten i seg selv grotesk, når den fjerner seg fra dukkeaktigheten i ungdommen?

Utsnitt fra Cindy Shermans “Untitled” (2010). Foto: Oda Bhar.

Shermans halvt ertende, halvt alvorlige gestalter leker med fordommene våre mot voksne kvinner og hva de får lov til å gjøre. Vi ser en lubben kvinne i hipsterlue og batikkkjole, en annen i slags mannlig middelalderdrakt, en tredje i blå sommerkjole med en tyllgardin over skuldrene som sjal. Min favoritt står med et sverd i hånda, kledd i en hudfarget kroppsoverall med påsydde bryster og kjønnshår. Drakten gir ingen illusjon om nakenhet, men likner en spøk med avkledde kvinner i offentligheten. Stoffet er ikke ettersittende, men ledig og løst, som en avslappet variant av Catwoman-drakten. Jeg liker hvordan de voksne damene står stødig og litt nonchalant, som om de endelig gir blaffen i skjønnhetsidealene, heller enn å bli avvist av dem.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 6. mai 2013. Flere bilder her.

KUNST: Den svenske multikunstneren Marie-Louise Ekman står i sentrum når Henie Onstad viser popnaivisme med satirisk snert.

KUNSTUTSTILLING
Gjør som du vil!
Marie-Louise Ekman, Martha Wilson, Sister Corita Kent, Mladen Stilinovic
Henie Onstad Kunstsenter
21. mars – 23. juni 2013

Kan du å kle av deg kvinneligheten? Javisst, på veggen står det: Gjør som du vil! Du fjerner kjolen og undertøyet, trekker huden over hodet, blotter gorillahodet og får kroppen full av pels. Senere drar du av deg apehammen og står der plutselig som skapningenes herre: den hvite mannen med ståkuk. Men vent, er det ikke bedre å prøve seg som fugl? Du drar ned glidelåsen som i en parkdress, avdekker vinger og nebb, og kan endelig fly avsted.

Marie-Louise Ekman: «En dag i livet» (1973).

Forvandlingsartisten finnes for tida i en tegnefilm på Henie Onstad Kunstsenter, hvor det denne uka åpner en utstilling med blant verker av Marie-Louise Ekman fra årene 1965 til 1985. Ekman er en svensk kunstner, filmskaper og teaterdirektør (sjef på Dramaten siden 2009) som har satt agenda som kulturpersonlighet siden 1960-tallet, men først slo igjennom som kunstner på 1990-tallet, og fortsatt er lite kjent utenfor Sverige. Utstillingen har tidligere vært vist på Tensta Konsthall, hvor kurator Maria Lind ønsket å sette Ekman inn i en internasjonal sammenheng for første gang. Hun har hentet inn tre internasjonale kunstnere som har arbeidet på liknende felt, innen popkunst, politisk satire og hverdagssurrealisme.

Marie-Louise Ekman og direktør Tone Hansen ved Henie Onstad Kunstsenter, mars 2013. (Foto: Oda Bhar)

De tre er Martha Wilson, New York-kunstner med sans for det performative og tidlig ute med den typen identitetslekende selvportretter Cindy Sherman senere ble kjent for, Sister Corita Kent, opprørsk katolsk nonne som ble en nyskapende grafiker og kunstlærer i Los Angeles, og Mladen Stilinovic, en serbisk-kroatisk konseptkunstner som problematiserer språk og kunstnerrolle med liknende humor som Ekman, men ellers virker noe malplassert i selskapet. Mest vellykket er sammenstillingen med Martha Wilson, som på 1980-tallet var aktiv i Guerilla Girls, ei gruppe som kjempet mot mannsdominansen i kunstverdenen og ofte opptrådte med gorillamasker. Hva om apen i Ekmans tegnefilm var en referanse til dette?

Hvorfor har verdens kunstmuseer så mange bilder av nakne kvinner, men så få verker lagd av kvinnelige kunstnere? Plakat av Martha Wilson for aktivistgruppa Guerrilla Girls. (Foto: Oda Bhar)

Arbeidene til Marie-Louise Ekman gir meg ofte en svimmel følelse av ambivalens, som når en Andy Warhol eller Roy Lichtenstein beveger seg i gråsonen mellom konsumkritikk og konsumglede. Det går også an å se fellestrekk til Pushwagner. Middelklassehjemmets bedøvende triangel av mor, far og barn er selve mikrocellen i Soft City, men der Push benytter standardiserte figurer uten individuelle trekk, er Ekman snarere maksimalistisk. Hun elsker absurde og surrealistiske detaljer som øyne formet til brystvorter eller ei nese lagd av en pålimt dokkekopp, og kan godt iscenesette disneyfigurer på rosa fluff under ei osteklokke.

Installasjon av Marie-Louise Ekman. (Foto: Oda Bhar)

Kvinnelig popkunst har i stor grad forsvunnet ut av historien, men kunstnere som Ekman viser at tidlig pop art langtfra var noen utelukkende maskulin retning. Det er neppe tilfeldig når Ekmans verk «A House» (1974) med et kikkhull formet som et kvinnelig kjønnsorgan oppstår få år etter at franske Niki de Saint Phalle bygde sin Nana-katedral «Hon» (1966) i Stockholm, en gedigen installasjon hvor du gikk inn gjennom et hull mellom beina på en kjempekvinne.

Tegning av Marie-Louise Ekman.

For datidas feminister var kjønnsrollekritikken til Marie-Louise Ekman dessverre for subtil. Den ble typisk oppfattet som en skinnkritikk hvor stereotypiene i bunn og grunn ble støttet. De passive, konsumlystne og seksuelt naive familiekvinnene gjorde aldri direkte opprør, men nøyde seg med poetisk melankoli og absurdistisk humor. Idag skulle Ekman derimot være midt i tida. Hun var en av de første som tematiserte intimsfæren, og framstiller ofte hjemmets konflikter svært konkret, som når kona vikler seg inn i mannens penis (lang som en hageslange), eller forvandles til stolen hun sitter i. At kvinner behandles som møbler blir hos Ekman ingen lusen metafor, men en konkret og praktisk innretning vi selv kan bruke.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 23. mars 2013.

DESIGN: Tror du at norske Sven Ivar Dysthe designet sittemøblene i tv-serien «Mad Men»? Da tar du feil. Men langt unna er det ikke.

UTSTILLINGER

Dysthe Design. Swinging 60
Kunstindustrimuseet
5. mai til 25. august

Under 40. Ung norsk arkitektur 2013
Nasjonalmuseet – Arkitektur
3. mai til 29. september

Finnes det nordmenn som ikke har sittet i et Dysthe-møbel? Klassikeren Laminette står i møtesaler og venterom over hele landet, sittemøblene på Gardermoen er designet av ham, og plaststolen Akkurat står i utallige skoler. Planet-stolen er blitt ikonisk, med sin halvkule hvor to stoler kan settes sammen til en nøyaktig ball. Popcorn-stolene og de andre møblene i popdesign-serien Prisma ble lagd for Henie Onstad Kunstsenter til åpningen i 1968, og kom i nyproduksjon ifjor. I utlandet er Sven Ivar Dysthe mest kjent for eksklusive kontormøbler i svart skinn, stålrør og palisandertre, og det er denne 1001-serien noen mener å ha gjenkjent på reklamebyrået til Don Draper i tv-serien «Mad Men».

Sven Ivar Dysthe. Prismastoler, 1968. Foto: Møre Lenestolfabrikk.

Utstillingen «Dysthe Design. Swinging 60» vises på Kunstindustrimuseet i Oslo, med et helt rom viet disse eksklusive kontor- og loungemøblene. Kuratorene Widar Halén og Thomas Flor rister bare på hodet av Mad Men-spørsmålet mitt. «Den myten vil vi gjerne punktere. I nærbilde ser du at Mad Men-sofaen mangler flere typiske Dysthe-detaljer, som synlige bolter,» sier Flor og peker på metallsirklene i det mørke treverket. Derimot kunne Dysthe ha vært kalt virkelighetens Mad Men-designer, mener Flor, siden slike eksklusive kontorer i utlandet var typiske kunder for denne typen møbler. I Norge ble mer beskjedne varianter i eik og ullstoff foretrukket.

Sven Ivar Dysthes eksklusive 1001-serie vises på Kunstindustrimuseet i Oslo i sommer. (Foto: Oda Bhar)

Framtidsoptimisme og økonomisk vekst var tidsånden da Dysthe startet karrieren sin. Han er utdannet i London under det ofte kalles gullalderen i nordisk formgivning, Scandinavian Design. For det meste har han vært tilknyttet norske møbelfabrikker, men på begynnelsen av 1950-tallet arbeidet han i København blant folk som Verner Panton og Arne Jacobsen. Han har også vært opptatt av design fra USA, der flere tidligere Bauhaus-medlemmer havnet etter flukten fra Hitlers Tyskland. Resultatet er blitt alt fra møbler tilpasset 1960/70-tallets brutale høyhusarkitektur til drabantbyhjemmenes ønske om enkle og lette hverdagsmøbler. Kunstindustrimuseet viser også oppfinnelser som skibindingene hans, en sterk konkurrent til Rottefella, og flere visjonære møbelprototyper som aldri kom i vanlig produksjon.

Da Oddvar Brå brakk staven gikk han på en Dysthe-binding. Foto: Oda Bhar.

Dagens unge formgivere har en annen virkelighet å forholde seg til, men noen hevder at vi er på vei inn i en ny nordisk gullalder. Det kan derfor være interessant å sammenlikne med en annen utstillingsåpning denne uka, «Under 40. Ung norsk arkitektur 2013» på Nasjonal­museet for Arkitektur. Hvordan ser dagens trender ut? Noen stikkord ser ut til å være global, bærekraftig, digital (mange 3D-printere har vært i sving) og opptatt av kommunikasjon. Som kurator Anne Marit Lunde skriver i katalogen: «Den alvorlige, stillearbeidende arkitekten med enmannsforetak uten hjemmeside, eksisterer knapt lenger.» Dagens unge arkitekter deltar i internasjonale konkurranser og reiser gjerne ut på arbeids- og studieopphold. Mange er opptatt av lokal egenart og kortreiste materialer, både i Norge og på mer eksotiske steder. Eksempelvis vil MDH Arkitekter fange den skrå arktiske sola på Grønland ved å løfte opp taket på glasskarnapper, og Tyin Tegnestue bruker kanelstenger som dekorativt lysfilter i gluggene på en kanelfabrikk i varme Sumatra.

Kurator Anne Marit Lunde under monteringen av installasjonen «Hus for et utvalg norske fugler» av Huus og Heim Arkitektur. (Foto: Oda Bhar)

Særlig interessant er grepet kurator Anne Marit Lunde har tatt i Sverre Fehns paviljong, hvor to arkitektkontorer etter intern konkurranse fikk fylle den glassinnrammede kuben med hver sin store rominstallasjon. Dette er like mye kunst som arkitektur, deilig frigjort fra små pappmodeller, dataanimasjon og fotomateriale slikd vi er vant til det fra arkitekturutstillinger. Verket «Hus for et utvalg norske fugler» av Huus og Heim Arkitektur er en veritabel jungel av fritthengende fuglekasser, hver tilpasset én sårbar fugleart i norsk natur. Noen er utstyrt med bevegelses­sensor og lyd, slik at du kan gå omkring og sette igang kvekking, tuting og kvitring. Den andre installasjonen er «Kroppsrom» av Atelier Oslo, en organisk labyrint av formpresset finér til å gå, klatre og smyge gjennom, en sannsynlig hit for besøkende barn, men også for voksne med kroppslig nysgjerrighet.

Installasjonen «Kroppsrom» av Atelier Oslo. Foto: Arkitekturmuseet.

I en alder av 82 er Sven Ivar Dysthe fortsatt virksom som møbel- og industridesigner, og framstår med like stor energi som de unge formgiverne på Arkitekturmuseet. Fellestrekk mellom de unge og den gamle har ellers vært en orientering mot det internasjonale, og en sterk interesse for å prøve ut nye materialer og industriell teknologi. En kanskje like viktig forbindelse påpekes av kurator Widar Halén: «Dysthes design er jo nettopp slikt dagens unge arkitekter møblerer hjemmene sine med!»

Artikkelen er publisert i Dagsavisen 3. mai 2013.

KUNST: For å øke kraften i uttrykket maler Ida Ekblad med handlevogner fulle av jernskrot. I gummihjulene har hun skåret inn poesi.

KUNSTANMELDELSE
Ida Ekblad
Museet for samtidskunst
25. april – 15. september 2013

Mye har vært sagt om Ida Ekblads overgang fra moteriktig konseptkunst til dagens viltre oljemalerier i retroekspresjonistisk stil. Mange er kritiske, selv om det virker tidlig å forvente kontinuitet av en kunstner som har vært aktiv under et tiår. Alt i studietida gjorde Ekblad seg bemerket med vyer og eksperimentvilje, spesielt gjennom kuratorprosjektet «Willy Wonka Inc.» sammen med Anders Nordby. De viste mye som ble toneangivende i årene etterpå, blant annet yngre New York-kunstnere i sjokoladefabrikken på Grünerløkka.

Ida Ekblad under pressevisningen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

De siste ukene har Banksalen i Museet for Samtidskunst vært omgjort til Ekblads atelier. Separatutstillingen som åpnet igår omfatter nylagde og eldre arbeider, og er del av serie med norske samtidskunstnere «midtveis i karrieren» som tidligere har omfattet Camilla Løw, Matias Faldbakken, Snorre Ytterstad og Marte Aas. Ida Ekblad har allerede hatt betydelig internasjonal suksess, og utfolder seg med selvtillit og energi. En avvæpnende frekkhet går tilbake til avgangsarbeidet fra Kunstakademiet i 2006, som senere vakte oppsikt på Astrup Fearnley-museets mønstring av yngre konseptkunst i 2008, Lights On. Den tidligere taggeren Ekblad satte et rebelsk fingeravtrykk på en plakat av Jessica Simpson, ved å klistre en rosa tyggis midt i øyet på den forførende popstjernen.

Ida Ekblad: “Political Song for Jessica Simpson to sing” (2006).

Mest interessant er Ekblad fortsatt når hun nærmer seg det konseptuelle. I Banksalen viser hun et titalls bilder malt med handlevogn, hvor hjulene er dyppet i maling og kjørt fram og tilbake over lerretet. I hjulene har Ekblad skåret inn ord fra egne dikt og tekster, som nedfeller seg i motivet. Tyngden på vognene økes ved å fylle dem med jernskrot, slik at de «trykker» bedre og forsterker kraften i bevegelsen. Vognene med skrot står igjen i salen, som selvstendige verk.

Handlevogn-verkene har Ida Ekblad lagd in situ i Banksalen. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

En liknende stram ramme savnes i den andre større bildeserien på utstillingen, hvor flere bilder er sjokkerende dårlig malt, med pastose penselstrøk og rotete komposisjoner. Det er en gåte hvordan noen mene disse bildene ligger nær remakes av Asger Jorn og andre mestere, slik Andrea Kroksnes hevder i et katalogessay. I beste fall nærmer de seg graffiti eller ekspresjonistisk pastisj.

Bildene som er inspirert av ekspresjonisme er etter min mening de svakeste på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Derimot skal Ekblad ha honnør for uredd utprøvning og generell vilje til å ta plass. Mange har rost henne for å gi seg inn på et mannsdominert område, men som hun selv påpekte under presse­visningen: Vi skal ikke tro at modernistisk maleri har vært utelukkende macho, bare fordi de store museene i overveiende grad har kjøpt inn mannlige kunstnere. Noe liknende ble påpekt av kuratorene bak vårens store mønstring av feministisk kunst på Kunsthall Oslo, som mente at Nasjonalmuseet burde kjøpe inn alle verkene for å bøte på forsømmelsene. Eksempler på kvinnelige kunstnere som i likhet med Ekblad har jobbet med fynd og klem i store formater er Louise Bourgeois og Niki de Saint Phalle.

Detalj fra et av bildene hvor Ekblad har trykket ord med hjulene på handlevognene. Foto: Oda Bhar.

Ekblad trigges av eksotiske land og turistaktige opplevelser, som når hun i en landsby på Bali møter håndverkere som lager dekorative jernporter, og straks får lyst til å lage sin egen. Hun får lov til å bruke det som blir til overs fra arbeidet (mot klekkelig betaling, får vi håpe), og skaper et verket som blir et av utstillingens beste. «Untitled (Gate)» har en etterlengtet tvetydighet, med vakre ornamenter toppet av snirklete nonsensord med beklemmende likhet til teksten over porten til Auschwitz: «Arbeit macht frei.»

Enkelte verker er lagd i et verksted for metallporter på Bali. Foto: Oda Bhar.

På den annen side er metoden knapt nyskapende. Å leie seg inn i verksteder og få hjelp av håndverkere til å produsere i teknikker du ikke behersker har vært vanlig siden Picasso, og skrapmetall og drivved har vært brukt av så ulike kunstnere som Robert Rauschenberg, Jean Tinguely og Lars Vilks. Få av de eksotiske verkene når utosiver kulturell shopping, og framstår mest som sjarmerende anekdoter fra en ryggsekkturist.

I hjulene på handlevognene har Ekblad risset inn poesi, som «trykkes» på lerretene når vognene kjøres fram og tilbake over dem. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

Å knytte Ekblad til den kunsthistoriske retningen situasjonismen, slik mange har gjort, virker dermed noe velvillig. Situasjonismen sprang ut av marxistisk tenkning på 1950/60-tallet, og ville ta byen tilbake fra kapitalismen. Det gjaldt å finne egne veier i et landskap overtatt av konsum, ved å «drive» rundt i byen. Når Ekblad plyndrer Berlin for skrotmetall virker det mest som en askeladdmetode, mens «drifts» for situasjonistene var en ideologisk handling, en slags fysisk-geografisk versjon av Freuds frie assossiasjons metode.

Ofte benytter Ida Ekblad funne objekter og bygger dem sammen til egne installasjoner. Foto: Oda Bhar.

Ekblad forholder seg eklektisk til kunsthistorien, og prøver ut det hun finner visuelt interessant. Enten hun plukker fysiske gjenstander fra forlatte industribygninger eller idéer fra forlatte kunstretninger, minner hun mer om sin egen generasjons byvankere enn tidligere tiders revolusjonære.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 26. april 2013.